Det er forbausende hvordan journalistene har gjort kringkastings­sjefen til en slags Belsebub

• SKJALG FJELLHEIM, politisk redaktør i Nordlys. Først publisert i Nordlys og på NordnorskDebatt.no

NRK-journalistene er på vei inn i sin andre streikeuke.

For hver dag som går taper NRK en bit av sitt omdømme, et omdømme sjefen de ansatte retter skytset mot, Thor Gjermund Eriksen, har levert et vesentlig bidrag til gjennom sin politiske posisjonering av NRK.

Eriksen har lyktes med å skape en felles forståelse mellom de to store sentrumspartiene, Arbeiderpartiet og Høyre, om at et sterkt og offentlig finansiert NRK er helt nødvendig. Det er intet mindre enn en prestasjon, og det er grunn til å anta at det har sikret arbeidsplassene til mange av journalistene som nå streiker.

Det er selvfølgelig også legitimt for statskanalens journalister å mene at man fortjener 110.000 kroner i lønnsløft, slik lederen i NRKs journalistlag, Richard Aune, tar til orde for i VG.

Det er tross alt en streikeleders jobb å oppildne sine medlemmer til fortsatt kamp for det man mener er en rettferdig lønn.

Men det som er forbausende, er hvordan NRK-journalistene har gjort kringkastingssjefen til en slags Belsebub, med stadig hardere angrep på ham. Det er muligens en del av rollespillet i en slik streik, men ordbruken er likevel påfallende. Det gir kanskje grunn til å stille noen spørsmål ved bakkekontakt og realitetsorientering blant NRKs ansatte?

Faktum er jo at de aller fleste mediebedrifter har god grunn til å misunne NRK sin sjef. Eriksens strategiske evner har gjort ham til garantisten for at NRK-ansatte over hele landet beholder sine trygge jobber i et stormfullt mediemarked, hvor digitaliseringens tannhjul arbeider lynraskt, noen vil også si nådeløst.

Blant Eriksens aller største bedrifter er utviklingen av nasjonal norsk drama-produksjon. Det er særdeles viktig for ivaretakelsen av norsk språk og kultur.

Men mest av alt har han skapt et politisk rasjonale for å sikre inntektsgrunnlaget til et NRK som ikke er en del av markedet, men vårt felles eie, finansiert gjennom årlig lisens fra hver bidige husstand i vårt langstrakte land. Dette plasserer NRK i en unik særstilling i et turbulent mediemarked.

Der de kommersielle mediene kjemper en daglig kamp for å sikre annonseinntekter og abonnenter som er villige til å betale for innhold, er NRK skjermet fra dette. Og slik må det være. Fordi NRK har et oppdrag som er helt annerledes.

Det er her Eriksen har lyktes med sin overbyggende historiefortelling om NRK som navet i det norske mediemangfoldet. Det kan diskuteres om det er en sann fortelling eller ikke. Men i sum har han med dette manøvrert nyhetsformidleren NRK inn i en posisjon som savner sidestykke blant europeiske allmennkringkastere.

Man skulle tro de NRK-ansatte ville prise seg lykkelig over at han nå tar fatt på en ny seksårs-periode som kringkastingssjef. Noen bedre jobbgaranti er det vel knapt mulig å tenke seg, i en bransje der reportere i flokk og følge har blitt nedbemannet ut av andre mediehus.

Eriksen har i sin kommunikasjon med allmennheten vektlagt hvordan og hvorfor lisensordningen kan og bør sikres legitimitet i befolkningen. Slik tolker jeg også hans uttalelser og grunnsyn i møtet med ansatte som streiker.

Kringkastingssjefen vet selvsagt også at dersom han skulle gi etter for kravene, og sørge for at NRK-lønningene rykker ytterligere fra andre mediehus i en rekke av landets fylker, vil han trolig påføre norske lokalavisredaktører nok en stor utfordring. I de pressede virksomhetene som tross alt utgjør den demokratiske grunnmuren her i landet.