- EIRIK VIGSNES, kommunikasjonsrådgiver i Fundament og tidligere journalist i Fædrelandsvennen
Jaktsesongen kom i gang tidlig i år. På fellingstillatelsen står investoren og (muligens) vår nye sjef for oljefondet, Nicolai Tangen. Kristiansanderen som har gjort investorkarriere i London, har fått samfunnets vaktbikkjer i hælene. Fremst springer VG, som har fått los og nå øyner sjansen til rask nedlegging av sitt bytte. På sidelinjen står publikum og følger spent med. Hvem vinner til slutt, den som jakter eller den som blir jaktet på?
Det store spørsmålet vi må stille oss er om jakten skjer i tråd med reglene for human og etisk jakt. Har byttet en fair sjanse til å slippe unna? Oversatt; har Nicolai Tangen mulighet til å få en balansert mediedekning, der også forhold som taler til hans fordel, blir belyst?
Etter å ha fulgt VGs dekning av Tangen-saken denne våren, har jeg begynt å tvile på det. Mens det ene oppslaget etter det andre angriper Tangens forretningsførsel, økonomiske disposisjoner og integritet, kommer det knapt et oppslag som nyanserer bildet og trekker fram forhold som taler for at Tangen kan være en etterrettelig og dyktig investor som er opptatt av å bygge verdier, ikke bare for seg selv, men for hele samfunnet. Jeg har mistet troen på at journalistene på saken vil publisere en artikkel som er vinklet til Tangens fordel.
I stedet ser vi konturene av en kampanjejournalistikk med ett forutbestemt mål; Nicolai Tangen skal felles som nye oljefondsjef. Navnet Nicolai Tangen er risset inn på all ammunisjon som benyttes. Oppslagene blir tendensiøse, som da VG 8. mai under tittelen «Tangen brukte omstridt skattehull: fikk skattefritak på inntekter i utlandet.» Artikkelen mistenkeliggjør Tangens høyst legitime bruk av gjeldende britiske skatteregler for utlendinger i Storbritannia. I en oppfølgingsartikkel er tittelen at Tangen prioriterer seg selv foran samfunnet. Dramaturgien er satt; medieoppslag vinkles for å bekrefte medias egen hypotese om at det er noe muffens med Tangen. Og nyhetsterskelen for hva som er «en god sak» senkes.
Dette har vi vært vitne til før; statsråder, næringslivsledere og andre samfunnstopper er blitt felt, berettiget eller uberettiget, som et resultat av massiv kritisk mediedekning. Mange av oss husker Tore Tønne-saken og avgangen til LO-sjef Gerd Liv Valla. Når journalistikken får én forutbestemt retning, og blir et redskap for å oppnå et spesielt utfall, skjer det noe skummelt: Den blir ikke lenger balansert. Journalistikken svikter sitt edleste mål; å belyse en sak fra alle sider og gi leser mulighet til å gjøre seg opp en forstandig mening.
De fleste er enige om at det er medias oppgave å gå maktpersoner etter i sømmene og avdekke uetterrettelighet. Media er på sitt beste når gravejournalister går i dybden og avdekker maktmisbruk og korrupsjon blant samfunnets elite. Som når Dagens Næringsliv avdekker Equinors sanseløse pengesløsing i sine USA-operasjoner. Fædrelandsvennen har kjørt gravesak om svikten i den offentlige omsorgstjenesten for utsatte barn og unge. Men når journalistene blir etterforskere og ikke bare refererer kilder, må de følge samme arbeidsmetode som politiet; de må etterforske både til gunst og ugunst for den eller de som er mistenkt. Når media gjør seg til både anklager og dommer i en sak går det fort galt. Ofte blir den som omtales stående uten forsvarer. Det er ikke populært blant journalister å skrive negativt om arbeidet til kolleger i andre redaksjoner.
Det er mange gode grunner til å gå Nicolai Tangen-ansettelsen etter i sømmene. Både den rotete ansettelsesprosessen, Tangens kontakt med skatteparadiser og hans habilitetsproblemer i forhold til å forvalte egen formue og vårt felles oljefond. Kan han gjøre disposisjoner i oljefondet som fører til at han beriker seg selv? Det siste er det blitt vanskelig å se for seg, med tanke på alle de øynene som nå er rettet mot Tangen og hans forhold til egen formue. Det som på sikt kan bli mest trøblete for Tangen som oljefondssjef, er hans befatning med skatteparadiser. Når han berettiger skatteparadisenes eksistens, forsvarer han i praksis land og systemer som legger til rette for internasjonal korrupsjon, globale selskapers skatteunndragelser og utnyttelse av fattige land.
Den som skal være sjef for Norges oljefond, kan ikke være fredet for medias kritiske søkelys. Men alle, også oljefondsjefen, har krav på å bli fair behandlet.
Det har ikke Tangen blitt så langt.
