I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.
Denne gang er det Dagbladets Trym Mogen som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og sitatsjekking.
– Hva er din viktigste egenskap for å sette dagsorden?
– Jeg er så heldig at jeg får jobbe med mange av de aller største sakene i Norges kanskje mest konkurransedrevne og hardtsatsende mediehus. Lagfølelsen, innsatsen og ambisjonene er så høye at det ikke er noe annet alternativ enn å sette dagsorden. Jeg elsker konkurransen. I disse løpene forsøker jeg alltid å sette meg inn i hodet til leseren, både sosiologen i Ullevål Hageby og elektrikeren fra Hemsedal. Hva bryr hun seg om i alt dette?
– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?
– Detaljer! Det høres muligens banalt ut, men er det eldste tabloidtrikset i boka. En kunst jeg har lært av erfarne og gode kolleger i Dagbladet. Detaljen kan nesten alltid sprenge opp en sak. Som da min nå pensjonerte kollega Jacques Hvistendahl snek seg inn en garasjeport da vi sto omkring 70 internasjonale pressefolk utenfor et terrorrede i Brussel, og vi fikk det som da var det eneste bildet av terroristens rømningsvei i Europas største menneskejakt. Lærdommen av dette er at også list og evnen til å snu hodet vekk fra flokken kan gi deg gullvarer.
– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?
– Det er jo en del av oss som har det i kjeften, men som aldri får det ned på trykk eller ut i ruta. Å love gull, men å levere grovarbeidet til desken, sjefen eller kollega, fungerer ikke alltid.
– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?
– All news fit to print! I årevis har jeg sittet og pushet breaking-meldinger og fulgt opp disse. Det er ikke mye som er mer spennende enn å forsøke å få oversikt over hendelsen, jakte detaljer, få kontroll på persongalleriet og oppsummere saken i eget hode. For min egen del er det også svært givende å jobbe med det folk snakker om. Målet får være å lage den lange reportasjen som alle snakker om.
– Hva er din mest utradisjonelle måte å finne gode saker på?
– For noen uker siden leste jeg nisjebladet Villreinen. Der var det også noen potensielle rysere som burde nådd ut til hele Norge. Det er så mye rundt oss som vi ikke evner å oppfatte som interessant, så snakk med folk med helt andre interesser enn deg selv og oppsøk fremmede temaer.
– Hva er dine beste triks for å bygge et bredt og relevant kildenettverk?
– Man kan gjerne gå bredt ut og prøve å få kilder overalt, men mitt beste råd er å gjøre en liten ukvalifisert psykoanalyse av personene for å avklare hvorvidt han eller hun kan være villig til å fortelle deg ting. Det er heller ikke farlig å legge til folk på sosiale medier i 2019. Og, for all del, drikk øl!
– Hvordan håndterer du motstand fra kilder som føler seg urettferdig behandlet?
– Jeg er nok ganske forståelsesfull og imøtekommende. På et tidspunkt må man imidlertid gjøre det klart for kildene at de ikke redigerer avisa. Terskelen for å gå til sjefene med slike utfordringer bør være høy. Vær en problemløser!
– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?
– På dagen da juryen i lagmannsretten skulle avgjøre Eirik Jensens skjebne, hadde jeg jobbet med Jensen-saken nærmest kontinuerlig i to år. Det hadde vært to halvårsrunder i retten og et hundretall produserte saker i Norges groveste narkotika- og korrupsjonssak. Bak lukkede dører satt norgeshistoriens siste jury og diskuterte over flere dager. På selve dagen hadde vi kilder fra innsiden av juryen som kunne fortelle oss om dramatikken som utspilte seg. Det var vanskelige etiske og juridiske vurderinger før vi valgte å gå for det. Etter et umåtelig drama med live-TV og løpende nettdekning gjennom dagen, der også fagdommerne satte juryens kjennelse til side, satte jeg med ned for å skrive saken som kunne avsløre dramaet på innsiden av juryen. Vi fikk den ut samme kveld og i neste dags papiravis. Nyhetsredaktør Frode Hansen var ikke vond å be på Stopp Pressen den kvelden.
– Hva er de største misoppfatningene folk har til journalister?
– Jeg kjenner ikke én journalist som drikker kaffe latte. Noen av dem drar til og med på campingferie og går med cowboyhatt.
– I USA innførte New York Times forbud mot sitatsjekk i 2012. Mener du norske medier bør gjøre det samme? Hvorfor eller hvorfor ikke?
– Et forbud kan fort virke mot sin hensikt, slik at det blir vanskeligere å få bra folk i tale. Man burde imidlertid ha klare kjøreregler med profesjonelle kilder og presisere at det bare er faktiske feil eller eventuell misoppfatninger som kan rettes på. Jeg spør aldri kilder om de vil ha sitatsjekk, men kan forstå når forskere etterspør det. Det vi må passe på, er at politikere og politi ikke begynner å kreve det. Spesielt ikke i løpende saker. Da har vi et problem.
