I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få helt vanlige journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.
Denne gang er det VG-journalist Nilas Johnsen som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og sitatsjekking.
– Hva er din viktigste egenskap for å sette dagsorden?
– Jeg skriver om saker som berører hjerte og hjerne, og som engasjerer meg personlig. Akkurat nå skriver jeg om barna til IS-kvinner i Syria. Det var tungt i begynnelsen, men vi fikk drevet frem debatten, og har fått satt den på dagsorden.
– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?
– Engasjement. Journalistikk uten engasjement blir platt. Og så må man stille de riktige spørsmålene og selv sette agendaen. Det er det viktigste.
– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?
– Mange journalister er veldig opptatt av å fremstå hemmelighetsfulle rundt kilder. De færreste kilder er en "deep throat". Man bør være mer rause med kilder, og fokusere på hvilke temaer man vil ta opp, da finner man kildene. Kildene kommer og går, men de viktige samfunnstemaene blir ikke borte.
– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?
– Begge deler - det er temaet saken handler om som avgjør om det egner seg best for en lengre reportasje enn en kort nyhetssak. Det beste er når en lang reportasje leder frem til breaking news. Da vet man at man har satt dagsorden. Tolga-saken er et glimrende eksempel. Skillet mellom "breaking" og "langt" er unaturlig og en uheldig utvikling innen journalistikken.
– Hva er din mest utradisjonelle måte å finne gode saker på?
– Det tradisjonelle er best: Spor opp sakene som engasjerer deg, finn kildene og få dem i tale. Metodebruken vil variere fra sak til sak.
– Hva er dine beste triks for å bygge et bredt og relevant kildenettverk?
– Være ryddig, følg opp etter publisering, og hold kontakten også når kildene ikke er midt i nyhetsbildet. Men det er vi som journalister som må sette agendaen, vi må ikke la oss styre av kildene.
– Hvordan håndterer du motstand fra kilder som føler seg urettferdig behandlet?
– Ved å være etterprøvbar. Det som publiseres skal være riktig, og de som er berørt skal føle seg skikkelig behandlet. Man må være fair. Mot noen kilder må man også være tøff, pågående, og direkte vrien i noen tilfeller. Men alltid fair.
– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?
– Kongo-saken. Jeg dro til Kongo og Uganda og gravde i sikkerhetsfirmaet til French og Moland. De var i en særdeles vanskelig situasjon, og reagerte veldig negativt mot meg, fordi de følte jeg gjorde det enda verre for dem. Men nå som French er tilbake i Norge har han vedgått at jeg tross alt var fair, selv om de mislikte det kritiske søkelyset. Jeg har tenkt mye på den saken og det tragiske utfallet den fikk for Moland. Var vi for kritiske? Jeg har konkludert med at vi i all hovedsak gjorde det på rett måte. Vi publiserte ikke noe som fikk direkte påvirkning på selve straffesaken i Kongo. French har også senere innrømmet at de drev leiesoldatvirksomhet, og at det jeg skrev i 2009 var sant.
– Hva er de største misoppfatningene folk har til journalister?
– At vi lager fake news. Enten er noe fake, eller så er det news. En annen misoppfatning er at vi tenker på hva som "selger" - det har jeg aldri tenkt på gjennom mine 19 år som journalist.
– I USA innførte New York Times forbud mot sitatsjekk i 2012. Mener du norske medier bør gjøre det samme? Hvorfor eller hvorfor ikke?
– Å forby sitatsjekk høres merkelig ut, men så kreves det jo sitater som er nærmest ordrette i USA. Da må alt tas opp på bånd, og da skal man vel ikke kunne krangle på det i etterkant. Jeg liker den norske sitatpraksisen, der et sitat skal være nært opp mot ordrett, men sammenfatte meningsinnholdet, og kutte ut muntlige formuleringer. Dermed trengs sitatsjekk. Jeg sender nesten alt på epost, eller ringer og leser opp. Det skal ikke være rom for uenighet i etterkant.
