I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.
Denne gang er det Nationen-journalist Svein Egil Hatlevik som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og sitatsjekking.
– Hva er din viktigste egenskap for å sette dagsorden?
– Jeg jobber jo en del med problemstillinger knyttet til bruk eller vern av naturen og spørsmål knyttet til om man skal vektlegge hensyn til beitedyr eller rovdyr. Dette er det en del som jobber med sporadisk, men jeg prøver å følge og dekke disse problemstillingene mer systematisk. Det å identifisere at dette er et felt og jobbe med temaet systematisk er vel det viktigste bidraget til å sette dagsorden, sånn sett. Disse problemstillingene vekker sterke følelser, og målet er å belyse så mange aspekter av materien som mulig.
– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?
– Vi jobber i en bransje som verdsetter ungdom, og som ofte kan sette likhetstegn mellom lav alder og «digital kompetanse». Så jeg vil slå et slag for den rutinerte journalisten som har fulgt et felt lenge og som kan sette ting i sammenheng og se noen linjer.
– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?
– Er det her jeg skal svare «journalistutdannelse»?
– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?
– Jeg liker begge deler og er nok uansett fæl til å skrive langt uansett hva slags format det går i. Men jeg må nok innrømme at det gir en helt spesiell, og kanskje egentlig litt barnslig, tilfredsstillelse å se nyheter jeg har levert gå landet over.
– Hva er din mest utradisjonelle måte å finne gode saker på?
– Vet ikke helt hva jeg skal svare her, men for å ha noe å svare så kan jeg nevne at jeg sannsynligvis var den første journalisten til å følge Fylkesmannen i Hedmarks SMS-varsling for ulvejegere, slik at jeg kunne skrive saker om ulver som ble skutt før andre fikk vite om det. Dette er riktignok noen år siden, så jeg regner vel med at alle journalister på Østlandet hadde abonnert på denne tjenesten hvis den fortsatt virket.
– Hva er dine beste triks for å bygge et bredt og relevant kildenettverk?
– Komme seg ut og møte folk. Jeg jobber jo med nisjestoff, så da blir også det å gå på seminarer og konferanser for sauebønder eller folk som holder på med rovviltforvaltning, for eksempel, noe av det viktigste jeg kan gjøre. Og da er det en fordel å ikke dra hjem først eller legge seg tidligst.
– Hvordan håndterer du motstand fra kilder som føler seg urettferdig behandlet?
– Vanskelig å si noe generelt om det, men å lytte til hva kilden har å si pleier å være en god start.
– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?
– Det som vel opplevdes som mest krevende var da jeg var yngre og jobbet i studentavisa Universitas med en artikkel om mulig stofftyveri, hvor en doktorgradsstipendiat hevdet at veilederen hadde publisert stipendiatens forskning som sin egen.
– Hva er de største misoppfatningene folk har til journalister?
– Det kan jo se ut som at det er en økende misoppfatning blant en del folk på internett at journalister ikke tør å skrive om vanskelige temaer knyttet til innvandring og integrering.
– I USA innførte New York Times forbud mot sitatsjekk i 2012. Mener du norske medier bør gjøre det samme? Hvorfor eller hvorfor ikke?
– Ingen grunn til å være kategorisk. I hverdagen fungerer ofte sitatsjekk bra. Er det for eksempel snakk om et viktig intervju hvor en eller annen maktperson eller lignende skal stilles til ansvar for noe, skal en journalist spille inn intervjuet, slik at det ikke er noen tvil om hva kilden har svart. Men det er forskjell fra situasjon og fra kilde til kilde. Noen uttrykker seg på en slik måte muntlig at det er en fordel å skrive om og forenkle en god del, og så ta en runde med sitatsjekk etterpå. Andre ganger har jeg måttet være tydelig på at det er ingenting en kommunikasjonsrådgiver kan gjøre i sitatsjekk som endrer det kilden faktisk har sagt til meg.
