I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.
Denne gang er det VG-journalist Mona Grivi Norman som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og sitatsjekking.
– Hva er din viktigste egenskap for å sette dagsorden?
– Jeg er flink til å sette meg inn i nye saksfelt og stille kritiske spørsmål til det jeg leser/blir fortalt. Og så har jeg som regel nok tålmodighet og struktur til å komme i mål med saker.
– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?
– Personlig engasjement. Det er vel ikke direkte undervurdert, men de flinkeste journalistene og fotografene jeg kjenner, bryr seg oppriktig om menneskene de møter og sakene de jobber med.
– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?
– Aggressivitet. Vi må til tider være pågående og kreve svar, men vi må oppføre oss skikkelig også mot de vi stiller kritiske spørsmål til.
– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?
– Jeg er heldig som får bruke den tiden jeg trenger på det jeg synes er viktige saker, men jeg kan savne den pulsen jeg får av å jobbe med det som skjer.
– Det mest tilfredsstillende er når en reportasje jeg har jobbet med i lang tid får konsekvenser eller utvikling som gjør at det blir breaking news.
– Hva er din mest utradisjonelle måte å finne gode saker på?
– Er ikke så utradisjonell. Hører etter når folk snakker og leser mye journalistikk.
– Hva er dine beste triks for å bygge et bredt og relevant kildenettverk?
– Behandle folk skikkelig. Og si ja når du blir spurt om å holde foredrag på fagkonferanser.
– Hvordan håndterer du motstand fra kilder som føler seg urettferdig behandlet?
– I undersøkende journalistikk handler det ofte om å avdekke feil eller maktovergrep, og jeg forstår at det er krevende å stå i. Dersom noen tar kontakt fordi de føler seg urettferdig behandlet prøver jeg å forstå om de påpeker reelle feil eller om det er et utrykk for frustrasjon over situasjonen de har havnet i. Feil skal selvsagt rettes, men vi må også være tydelige på hva som er vår rolle og hvorfor vi har tatt de valgene vi har tatt. Intervjuer med personer som er i sentrum for kritisk journalistikk gir ofte interessante saker og viktige nyanser. Dessverre er det alt for mange som sier nei til det.
– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?
– Rent personlig var det kanskje de første dagene etter 22. juli. Jeg var på jobb da veggen på VG-bygget raste og åtte mennesker ble drept i Regjeringskvartalet. To timer senere kom de første meldingene fra Utøya. De neste dagene var en blanding av frykt og sjokk og sorg - og veldig mye jobb.
– De siste årene har både Tvangsloggene og Tolga-saken vært utfordrende. I begge sakene har vi vært tett på mennesker som står i krevende situasjoner - og samtidig har vi kjempet for innsyn i forvaltningen, analysert store datamengder og forsøkt å stille de riktige spørsmålene.
– Hva er de største misoppfatningene folk har til journalister?
– At vi bryr oss så voldsomt om hva som selger. Det er kjempefint at noen sørger for at det finnes penger til å drive med journalistikk, men jeg tror de fleste journalister lager saker de synes er viktige, morsomme eller interessante. Og så blir vi selvsagt glade når klikk- og lesertall viser at mange vil lese saken vi synes er viktig, morsom eller interessant.
– I USA innførte New York Times forbud mot sitatsjekk i 2012. Mener du norske medier bør gjøre det samme? Hvorfor eller hvorfor ikke?
– Nei. Dersom mennesker forteller om personlige og krevende saker synes jeg tvert imot det er godt at de har fått lese gjennom saken, sett bilder og kontekst før det publiseres. Når det gjelder vanlige intervjuer eller konfrontasjon, mener jeg sitatsjekk ofte er et gode. Det betyr ikke at de proffe kildene skal få endre på det de faktisk har sagt, men jeg synes det er greit å vite hva de mener før saken er på trykk. De fleste kilder har forståelse for at det er vi som redigerer avisa.
