I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.
Denne gang er det journalist Per Angell Berntsen i TV 2, som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og sitatsjekking.
– Hva er din viktigste egenskap som journalist?
– Det er nesten umulig å svare på uten å bli definert som narsissist. Men siden jeg hater at folk ikke svarer på mine spørsmål, så får jeg si at jeg er ganske god til å lytte.
– Det er selvsagt viktig å være forberedt. Men mange journalister er så opphengt i sin research at de noen ganger mister evnen til å lytte til det intervjuobjektet sier. Og der prøver jeg alltid så godt jeg kan å være til stede. Jeg tør påstå at godt over 75 prosent av mine beste saker har kommet som en følge av gode oppfølgingsspørsmål.
– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?
– Siden jeg begynner å dra på årene, så merker jeg en generasjonskløft mellom meg og de yngste på jobben. Jeg er nok siste generasjon av den gamle garde som dyrker det å «prate med folk» som en meget viktig del av jobben, være sosial (ikke på sosiale medier), rett og slett være nysgjerrig.
– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?
– Uansett hvilken kvalitet man har, så er det jo bra å ha en kvalitet. Så jeg tror ikke jeg skal sette meg til doms over kollegers kvaliteter som jeg ikke besitter selv.
– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?
– Som sportsjournalist er man jo en del av en bransje som lever på events, og breaking news – så lenge man definerer resultatet av en fotballkamp eller et skirenn som nyheter. Så jeg er så heldige at jeg får gjøre begge deler. Eller mer presist. Jeg lager ofte reportasjer fra hendelser. I tillegg til at jeg har laget både feature, dokumentarer, og deltatt i flere graveprosjekter som lett kan defineres som nyhetsstoff. Jeg liker egentlig ikke det ene bedre enn det andre.
– Hva skulle du ønske du fikk mer tid til i hverdagen som journalist?
– I perioder blir det for lite tid til undersøkende journalistikk i hverdagen. I TV 2 har det ikke skortet på vilje, men mest på manglende ressurser i perioder med nedbemanning og forpliktelser i forhold til rettigheter og daglig nyhetsjobbing.
– Har du et favorittspørsmål som ofte gir gode svar?
– Bortsett fra «hva føler du nå?», mener du? Da må jeg være litt generell, og si at mitt favorittspørsmål er oppfølgingsspørsmålet. Gjerne bare så enkelt som «Hvorfor det?», «Hvor har du det fra?», «hva mener du med det?», eller «kan du utdype?». Bruk åpne spørsmål. Og får du «ingen kommentar» som svar, så bruker jeg ofte å spørre «hvorfor kan du ikke kommentere det?». Da har opp til flere personer blitt satt ut og fortalt langt mer enn de hadde planlagt. Enkleste trikset i boka.
– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?
– Det må nok være den dokumentaren vi lagde i forbindelse med Stengel-saken, eller «overgangssaken» som vi avslørte i 2011. Da vi lagde en dokumentar i etterkant av frifinnelsen av flere norske fotball-ledere, måtte vi trå svært varsomt. Og det var krevende. Våre redaktører valgte å publisere biter fra et to intervjuer med agent Jim Solbakken som ble tatt opp uten at han visste om det før vi publiserte den første saken. TV 2 ble dømt i PFU fordi vi hadde delt dette intervjuet med Josimar, før vi publiserte det på egne flater. Så vidt meg bekjent er det svært uvanlig å bli dømt i PFU for noe man selv ikke har publisert.
– Hva er norske medier dårligst til å dekke?
– Vi er oss selv nærmest. Og vi er for dårlig til å dekke utenrikssaker foruten amerikansk politikk. Og generelt saker med et internasjonalt perspektiv. I sportsjournalistikken har det vært heftig diskutert om hvorfor den såkalte «nisselua» kommer på hver gang en norsk journalist stiller spørsmål til en trener fra et annet land. Jörgen Klopp refset jo en kollega av meg for å stille spørsmål om Haaland før Liverpool skulle møte dem i Champions League.
– Det er en interessant debatt. Og vi er nok svært selvsentrerte i norsk presse. Men jeg tror faktisk ikke vi er verre enn kolleger i mange andre land. Men jeg synes det er befriende å lese utenlandske aviser, og se lokale nyheter i det landet jeg besøker. For det gir deg et veldig sunt motbilde av hva som er «viktig».
– Er veksten i antall kommunikasjonsrådgivere et gode eller et onde?
– Jeg klager ikke. Noen ganger er det en gave fordi de kløner det til for seg selv. Jeg mener bare at dette er noe man må respektere i vårt informasjonssamfunn. Det er null problemer for meg å forholde meg profesjonelt til de rådgiverne jeg møter. Og jeg har til gode å oppleve at de har hindret meg i å gjøre jobben min.
– Hva synes du om bruken av anonyme kilder i journalistikken?
– Det skal være svært gode grunner til å sitere en anonym kilde som «bevis» i en sak. Da skal det være meget viktig.
– Men dette er todelt. Det ene er kilder man siterer åpent. Det andre er kilder man bruker for å tilegne seg informasjon om en sak.
– For man bruker jo hele tiden kilder man ikke oppgir i bakgrunnssamtaler. Jeg har selv laget mange saker der vi refererer til «TV 2 vet», eller «TV 2 erfarer». Dette er jo informasjon gitt av kilder man ikke oppgir, og ikke siterer direkte. Regelen for meg er at denne informasjonen må komme fra så informert hold at den er tilnærmet 100 prosent sikker.
