I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.
Denne gang er det NRKs Mikal Emil Aaserud som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og sitatsjekking.
– Hva er din viktigste egenskap for å sette dagsorden?
– Vanskelig å si. Det er ikke altfor ofte man setter dagsorden heller, men en regel jeg tror gjelder for alle handler om god kildepleie over lang tid. Kjedelig svar, men uten det så er det stort sett tilfeldigheter som gjør at man får ut gode og store nok egennyheter til å sette dagsorden. Større prosjekter og saker som tar opp større temaer i feltet du dekker fordrer også et bredt og godt kildenettverk.
– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?
– Ydmykhet, still heller ett dumt spørsmål for mye enn å droppe det, og det å ta seg selv lite høytidelig. Å jobbe hardt og den kritiske tilnærmingen overfor de aktørene du dekker bør ligge i bunnen uansett. Men å være avvæpnende i tonen, åpen for at du selv ikke sitter med fasiten i saker du jakter og alltid tenke at det finnes flere svar enn ett er alltid lurt. Man forløser stort sett alltid en god sak dersom man har god teft og kilder du kan stole på.
– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?
– Allroundegenskaper og «egenskaper» i sosiale medier.
– Det første er i hvert fall det jeg sier til vikarer og praktikanter som jeg møter. Fokusér på ett eller to områder. Prøv å bli best der. Dersom alle blir satt til å jobbe med alt får du dårligere spørsmål, dårligere kildetilgang i saker, dårligere forståelse til å formidle hva saken handler om overfor leseren. Du får ingen store egennyheter og du får journalistikk som såvidt pirker i overflaten.
– Til det siste om synlighet i SoMe så er det viktig å påpeke at jeg ikke mener at journalister ikke skal være på sosiale medier eller være aktive der, men jeg synes det er uheldig at journalister har meninger i sosiale medier den ene eller andre veien om saksfelt de dekker selv, eller som de potensielt kan ende med å jobbe med. Jeg synes det forekommer mer og mer, spesielt i sportsjournalistikken, og det ser ikke veldig imponerende ut for de kildene du jobber med. De følger alltid nøye med. Tidene har forandret seg. Sist gang jeg skrev kritisk på Twitter om et lag jeg dekket, ble jeg dagen etter kalt inn på kontoret til daværende sjef for sporten på papir i VG, Trond Johannessen. Han ga meg klar beskjed: Det er siste gang du gjør det, ellers tar jeg deg av dekningen av det laget.
– Gode kolleger laget følgende sjekkliste: «Må du egentlig twitre det der?». Svaret et stort sett nei. Det neste spørsmålet blir «er det profesjonelt å ha meninger om folk i offentligheten som du senere skal ha et helt nøytralt forhold til?». Svaret er «nei».
– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?
– Jeg liker å jobbe med begge deler. Grunnen er variasjon. Det kommer helt naturlig i langrenn og er sjelden noe man velger. Det bare blir sånn.
– Hva er din mest utradisjonelle måte å finne gode saker på?
– Har ingen utradisjonelle å nevne. Kjedelig svar...
– Hva er dine beste triks for å bygge et bredt og relevant kildenettverk?
– Jeg tror jeg dessverre må vise til svaret mitt på spørsmål to.
– Hvordan håndterer du motstand fra kilder som føler seg urettferdig behandlet?
– Jeg misliker sterkt de som gjør motstand på den måten at de forsøker å påvirke kilder som er kritiske til dem. Det har jeg opplevd og er en uting. Da sier jeg ifra. Men ellers forsøker jeg å la dem komme ordentlig til orde, fremføre hele meningsinnholdet sitt. Enkelte kan bli sinte uansett. Da kan det være lurt å være voksen og ta en telefon for å rense luften noen dager etter publisering.
– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?
– Vanskelig å si. Den store misnøyen med landslagstrener Tor-Arne Hetland i fjor vår eller skistjernenes klubber oppgjør med Skiforbundets markedsmakt i november var komplisert på hver sin måte.
– Hva er de største misoppfatningene folk har til journalister?
– Usikker på hvor mange misoppfatninger det er der ute. Føler de fleste forstår rollen vår. Det eneste jeg kan komme på av misoppfatning er at de du dekker - når mikrofonen er av - ikke ønsker å ta en cola med deg en gang fordi de tror du konstant er på jobb.
– I USA innførte New York Times forbud mot sitatsjekk i 2012. Mener du norske medier bør gjøre det samme? Hvorfor eller hvorfor ikke?
– Nei, det bør man ikke. Det er stor forskjell på hvordan intervjuobjekter svarer. Noen vil være veldig poengterte og nøye, andre kan være i en situasjon der de er totalt uforberedt. Intervju på bånd ender stort sett aldri i sitatsjekk. Men ved intervju på telefon er det litt annerledes. Målet i flere saker er ikke å få kildene til å se dumme ut, men heller forklare seg på en bedre måte og gi saken mer substans og nye perspektiver. Derfor kan sitatsjekk også være til journalistens fordel. Da er det greit å ikke låse seg til et forbud...
