I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.
Denne gang er det frilansjournalist Maren Sæbø som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og sitatsjekking.
– Hva er din viktigste egenskap for å sette dagsorden?
– Nysgjerrig, og sta. Om jeg får los så vil jeg gjerne vite mest mulig, og da slår også staheten inn. Det må til om det du vil finne ut av krever at du reiser langt og vanskelig.
– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?
– Jeg tror kunnskap har kommet litt i bakgrunnen. I mange år har vi alle vært poteter, vi skal kunne litt om alt, og bruke telefonen en hel del for å finne ut det vi ikke vet. Ikke noe galt i å hele tiden lære noe nytt og suge av andres kunnskap. Men mangelen på fagkunnskap lyser fort igjennom i en travel hverdag, og det gjør oss heller ikke i stand til å se hva som er vesentlig eller se en helhet. Det er klart vi trenger poteter, men redaksjonene må ta vare på folk med dybdekunnskap om enkelte felt områder. Ikke minst i utenriksjournalistikken. For den blir fort flat og dårlig uten kunnskap.
– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?
– Det er vel ikke noe poeng i å skrive mange saker, eller langt om du har lite informasjon å komme med, så produktivitet i seg selv er nok litt oppskrytt.
– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?
– Jeg starta jo med typiske hendelsesnyheter på en utenriksdesk, og så ble tekstene lengre og mer gjennomarbeida etterhvert. Jeg har prosjekt som går over år, og som kan publiseres som en eller lengre reportasjer. Som frilanser er det jo det siste vi jobber mest med. Samtidig hopper jeg jo opp og ned i stolen over nyhetene. Jeg kommenterer ofte dagsaktuelle hendelser, som nå Sudan, det gir meg utløp for nyhetskløen.
– Hva er din mest utradisjonelle måte å finne gode saker på?
– Jeg er litt usikker på hva som er tradisjonelt, men saker dukker jo opp over alt. For meg er det viktig å få så bred input som mulig, selvfølgelig når jeg er ute og reiser, men også hjemme. Ute er nok min mest utradisjonelle måte å finne saker på å ta en tur til frisør- og neglstudio, som frilanser har jeg sjelden råd til det hjemme. En sørafrikansk negldesigner eller etiopisk frisør kan gi artige innspill om alt fra fagforeninsgarbeid til lokal matlaging. Og det gir et pusterom.
– Hva er dine beste triks for å bygge et bredt og relevant kildenettverk?
– Bli god på et felt, vit hva du snakker om. Alle setter pris på å bli møtt med kunnskap og respekt. Jeg er jo veldig opptatt av historie, å lese seg godt opp på lokal historie gir deg noe å snakke med folk om, alltid. Politikere og generaler elsker selvsagt å snakke historie. Og igjen, ikke undervurder hva en frisør har lyst til å fortelle om egen familiehistorie under Derg'en (den røde terror) i Etiopia.
– Hvordan håndterer du motstand fra kilder som føler seg urettferdig behandlet?
– Med tålmodighet.
– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?
– Vi snek oss rundt på noen oljefelt i grenseormådene mellom Sudan og Sør-Sudan i 48 varmegrader for noen år siden. Dette er altså områder som er ørken deler av året, og sump like etter regntida, da jeg var der. Varmen var mer plagsom enn det å stadig måtte snakke oss forbi ymse sikkerhetsstyrker. Vi hadde med et anbefalingsbrev fra en notorisk kommandør som senere har vært visepresident i landet. Til slutt ble vi kastet ut av oljefeltet av en malaysisk ingeniør. Da var jeg solbrent og dehydrert. Men det ble en lang reportasje om hvorfor Sudan og det nylig uavhengige Sør-Sudan lå i oljekonflikt.
– Hva er de største misoppfatningene folk har til journalister?
– At vi alle tenker likt eller har helt lik bakgrunn. Vi kunne sikkert ha vært mer mangfoldige men noe ensartet laug er vi ikke.
– I USA innførte New York Times forbud mot sitatsjekk i 2012. Mener du norske medier bør gjøre det samme? Hvorfor eller hvorfor ikke?
– Sitatsjekkpraksisen er ute av kontroll, og den gjør oss late. Om ikke forbud så bør den strammes inn. I hine hårde, som student som jobbet med hovedoppgave, måtte jeg ta opp alle intervjuer på bånd og transkribere pinlig nøyaktig. Det tok uker å transkribere fire-timersintervjuer med snakkesalige generaler. Men dette var jo transkripsjon som skulle bli en del av en nasjons historieskriving, det var viktig å være helt nøyaktig. Jeg har kun unntaksvis brukt opptak etter dette, men lagt meg til å sitere så nøyaktig som mulig. Jeg har kilder som vet dette og aldri ber om sitatsjekk, men jeg opplever jo også at informasjonsmedarbeidere griper og kjører lange prosesser mot sitater som er avgitt. Derfor må vi stramme inn.
