– Noen burde snart wall­raffet et år som kronisk syk og Nav-bruker

I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.

Denne gangen er det Jørgen Jelstad i bladet Utdanning som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og sitatsjekking.

– Hva er din viktigste egenskap for å sette dagsorden?

– Det handler ofte om å oppfatte i tide, det vil si før andre journalister, hva som kan være en viktig og engasjerende sak. Dessuten er nok flaks en undervurdert faktor for å få skikkelig gjennomslag, som med alt annet i livet. Jeg husker da jeg for en del år siden jobbet i DN Lørdag, og jeg og Jens Johansson hadde en stor gravesak om kjøp og salg av driftstilskudd i fysioterapibransjen. Da lørdagen kom krasjet trykkpressa på Østlandet, så avisen kom aldri ut i Oslo og omegn. Det hadde knapt skjedd før i historien og var en nokså bitter pille å svelge. Heldigvis fikk saken en del oppmerksomhet allikevel. Men det er dessverre ikke slik at en viktig sak er dømt til å få masse oppmerksomhet. Når man har en god sak, må man bare håpe at man akkurat den dagen er journalistikkens fetter Anton.

– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?

– Det varierer vel ut fra hva slags journalistikk man jobber med, og også fra sak til sak. Selv har jeg hatt god nytte av å ta meg tid til å lese mer enn bare sammendraget av ferske rapporter, ny statistikk og forskningsfunn. Noe det florerer av på mitt arbeidsfelt, utdanning. Det kan ligge gull begravet i et avsnitt på side 63 eller i en enkelt setning langt ute i en ofte altfor tykk blekke. Samtidig lærer man som regel noe nytt når man leser.

– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?

– Det er vel kanskje evnen til å gå på pølsefest.

– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?

–Lengre reportasjer. Jeg har alltid likt dybde framfor blålys, selv om begge deler er like viktig i journalistikken. Og det er det aller beste med å jobbe i Utdanning og fagpressen for øvrig, at vi ofte har tid og mulighet til å gå i dybden.

–Hva er din mest utradisjonelle måte å finne gode saker på?

– Jeg tror det er få virkelig utradisjonelle måter å finne saker på, og det er lite wallraffing i Norge (noen burde snart wallraffet et år som kronisk syk og Nav-bruker). Men jeg er interessert i forskning og tall og synes det er gøy å undersøke hva som ligger bak diverse overskrifter og uttalelser basert på forskning og statistikk. Det innebærer noe nerding, men det er ofte nyttig. Jeg synes kanskje vi journalister er for lite flinke til å spørre, også de mye brukte ekspertkildene, «hva er egentlig grunnlaget for å si dette?». Det kan av og til være tynnere enn de gir inntrykk av.   

–Hva er dine beste triks for å bygge et bredt og relevant kildenettverk?

–Nå er jeg verken spesielt glad i mingling med store grupper av folk jeg ikke kjenner eller særlig god på smalltalk, så noen nettverksbygger har jeg aldri vært. Det er få pølsefester utenom barnebursdager med andre ord, og blant treåringer er det dessverre en del upålitelige påstander om verdenssituasjonen som er vanskelig å ettergå.

– Men å få tak i de rette kildene i sakene er jo viktig. Da gjelder det å kjenne feltet du jobber med godt nok til å vite hvem du skal ringe når. Og at du har oppført deg skikkelig forrige gang du ringte den personen, slik at han eller hun gjerne prater med deg igjen.

– Hvordan håndterer du motstand fra kilder som føler seg urettferdig behandlet?

– Da gjelder det å holde seg til saken og oppføre seg skikkelig. Så er det viktig å komme til bunns i hva de reagerer på og evne å innrømme det og rette opp, hvis noe er galt. Jeg har for øvrig en godt utviklet skamfølelse om jeg oppdager at noe er galt i en sak jeg har skrevet. Det skal gjøre vondt.    

– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?

– Rent arbeidsmessig var det da jeg og en kollega kartla bruken av spesialavdelinger og spesialskoler og måtte ringe til 300-400 skoler for å få svar fra absolutt alle. Rent fysisk var det da jeg i 2006 lagde featuresak for Aftenposten om en seiltur rundt Kapp Horn. Da vi rundet hornet, som jo var klimakset i saken, stotret jeg ned noen uleselige notater mens jeg krøket meg sjøsyk sammen bakerst på dekk i båten og forsøkte å se uberørt ut overfor resten av mannskapet. Å spy i intervjusituasjoner er ikke ideelt, og heldigvis unngikk jeg det. Så vidt.

– Hva er de største misoppfatningene folk har til journalister?

– At alle journalister er like.  

– I USA innførte New York Times forbud mot sitatsjekk i 2012. Mener du norske medier bør gjøre det samme? Hvorfor eller hvorfor ikke?

– Nei, jeg tror ikke forbud er veien å gå. Jeg er ofte glad for muligheten en sitatsjekk gir, særlig når det gjelder kilder som ikke er vant til media. Det er tillitsskapende. Og vi skal ikke være så selvsikre i vårt virke at vi tror vi aldri misforstår noe eller kan ta dårlige notater. Når det er sagt, synes jeg sitatsjekk også delvis blir misbrukt av enkelte proffe kilder. Når statsråder innkaller til pressekonferanse og intervjuer blir tatt opp på bånd, da sier jeg nei når ivrige politiske rådgivere ber om sitatsjekk. Det blir for dumt.