I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få helt vanlige journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.
Denne gang er det Vårt Land-journalist Jenny Dahl Bakken som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og sitatsjekking.
– Hva er din viktigste egenskap for å sette dagsorden?
– Å prøve å se en annen vei enn mange andre. Når du jobber i en mindre, meningsbærende avis kan du uansett ikke slå de store og generelle redaksjonene på fellesstoff. Derfor blir det forsøk på å finne noe eget. Jeg er fortsatt ganske fersk i jobben i Vårt Land, men jeg opplever å ha satt dagsorden med sakene vi hadde om misnøye i Sp med klimaprofilen til partiet. Det var ikke noe andre medier hadde på blokka da, dermed fikk våre saker en annen slagkraft.
– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?
– Karisma og sjarm. Folk har rett og slett mer lyst til å snakke med en som framstår åpen og utlyser karisma. Jeg mener det definitivt kan læres å oppføre seg mer sjarmerende og utadvendt. Jeg forsøker å huske på det selv.
– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?
– Kunnskap om sosiale medier. «Alle» har det nå. Man kan finne gode saker ved å følge med der, men det er mer en selvfølge enn en kvalitet som bør vektlegges spesielt, syns jeg. Det er også veldig mye støy der som fordummer og ikke nødvendigvis bør lages journalistikk på.
– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?
– Ja takk, begge deler. De fleste journalister liker å kjenne nyhetsadrenalitet dunke i blodet. De dagene der du virkelig føler trykket går utrolig fort. Samtidig er det noe eget med å kunne gjøre et dypere dykk og bli bedre kjent med noen eller noe. Dessuten gir reportasjer muligheter for mer språklig kreativitet.
– Hva er din mest utradisjonelle måte å finne gode saker på?
– Å dele litt av hva jeg selv tenker om en sak eller hvorfor noe har skjedd. Særskilt i uformelle samtaler med kilder. Om jeg selv uttrykker undring over for eksempel et vedtak gjort i et parti, snakker folk om det på en annen måte og er ærligere om hva de selv tenker. Da er det enklere å få gode tips og god bakgrunnsinformasjon. Noen vil mene det er en «dødssynd» av journalister å uttrykke en mening om noe, men jeg opplever at folk er mer interessert i å dele sine tanker hvis du også gjør det. Selvsagt bare til en viss grad. Det handler om å vise interesse og nysgjerrighet for de indre prosessene i partiet og hva de begrunner politikken sin med.
– Hva er dine beste triks for å bygge et bredt og relevant kildenettverk?
– Snakk med folk og vær hyggelig, rett og slett. Da er det større sjanse for at folk husker deg og introduserer deg for andre, eller ber folk med tips om å ta kontakt. For egen del var det beste trikset kanskje å være aktiv i politikk- og organisasjonslivet som tenåring og ung voksen - kontaktene derfra har vært uvurderlige, jeg ble kjent med folk i mange partier og det har gjort ting lettere. Jeg har fått utrolig mange tips gjennom det nettverket.
– Hvordan håndterer du motstand fra kilder som føler seg urettferdig behandlet?
– Jeg prøver å håndtere det så ydmykt som mulig. At kilder føler seg ivaretatt er helt sentralt, men det er klart at de ikke alltid er fornøyd med vinkling eller lignende. Hvis de er virkelig forbanna pleier jeg ofte å henvise dem til min sjef/redaktører, rett og slett, men som oftest går det bedre etter at du har prata med dem, er min erfaring. Da prøver jeg å forklare hvorfor jeg har gjort som jeg har gjort. Men det beste er selvfølgelig å prøve å unngå det i forkant ved å være så tydelig og redelig som mulig, selv om alle kan gjøre feil og oppleve at det går fort i svingene.
– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?
– Det er vanskelig å velge - jeg syns generelt de mest krevende sakene er menneskelig krevende saker. Jeg tror jeg må nevne to, begge fra da jeg jobbet i Vesterålen Online.
– Den ene var dekning av rettssaken i en alvorlig overgrepssak med en ung jente som offer. Å få tilbakemeldinger om hvordan medieomtalen hadde påvirket henne og familien var tøft, samtidig er det vår oppgave å skrive om disse sakene.
– Den andre var en sak jeg laget med daværende kollega Marius Birkeland, en reportasje med en sortlending som hadde blitt alvorlig skjendet i en strømulykke. Han overlevde, på hengende håret, og da vi møtte ham måtte han fortsatt få hjelp med det meste. Huden og kroppen var svært skadet etter ulykken, og den voksne mannen var plutselig blitt pleietrengende. Motet og sårbarheten han viste ved å stille opp var sterkt. Den saken var krevende på en annen måte.
– Hva er de største misoppfatningene folk har til journalister?
– At journalister tar diktat fra visse miljøer om hva man skal skrive om og ikke. Journalistikken er først og fremst populistisk – journalister elsker Frp, eller i hvert fall Frp før regjering. De fikk jo langt mer dekning enn størrelsen tilsa, fordi de hadde friske utspill og lignende. Konflikt er det journalister gjerne leter etter, heller enn en viss politisk vinkling. Når det gjelder diktat er ikke journalister vanskeligere enn at hvis du forteller dem at de IKKE kan skrive om ditt eller datt, så blir de sure og skriver i hvert fall om det. Den refleksen sitter i hos alle journalister.
– I USA innførte New York Times forbud mot sitatsjekk i 2012. Mener du norske medier bør gjøre det samme? Hvorfor eller hvorfor ikke?
– Nei. Vi lever av troverdighet og tillit. At vi lar folk få sitatsjekk øker tilliten og får kilder til å føle seg ivaretatt. Men vi kan godt bli strengere med hva vi godtar av endringer som kommer etter sitatsjekken. Når du ser at sitatsjekk i praksis blir til at kommunikasjonsrådgivere som ikke var tilstede under intervjuet legger til og fjerner formuleringer etter eget forgodtbefinnende, uavhengig av hva som faktisk ble sagt, er det selvsagt ikke akseptabelt.
