I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.
Denne gang er det politisk redaktør Martin Lægland i iTromsø som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og sitatsjekking.
– Hva er din viktigste egenskap for å sette dagsorden?
– Jeg forsøker å skrive saker og kommentarer jeg sjøl ville hatt lyst å lese. De må være passe innsiktsfulle, passe sensasjonelle og gjerne litt artige om det passer seg sånn.
– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?
– Humor. Man kommer veldig langt med en god bildetekst eller ingress. Jeg koste meg da VG for noen uker siden skrev om Joralf «Snåsamannen» Gjerstad som akkurat hadde møtt paven i en alder av 93 år. Da lød bildeteksten «MINNE FOR LIVET: Gjerstad mener han kommer til å huske møtet med paven resten av livet.» Kvalitet.
– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?
– Tanken om at vi alle skal være allroundere. De finnes sikkert, men at alle skal skvises inn i en mal om å være like god på sport, teknologi og politikk, har jeg ingen tro på. Sjøl vil jeg skrive om politikk, samfunnsstoff og Jørn Hoel.
– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?
– Mesteparten av journalistikk er vel ingen av delene, så jeg føler ingen av dem er spesielt dekkende for hva jeg driver meg. Jeg liker aller best å lete etter saker som allerede ligger tilgjengelig om man bare leter på riktige steder, men som ingen ennå har pekt på. Hvem snakker med hvem før beslutninger treffes? Hvilke skjulte nettverk kan vi dokumentere? Hvordan hjelper mennesker med makt hverandre? Har noen som forvalter offentlige midler problematiske dobbeltroller? Er Ap's ordførerkandidat i Tromsø med i et mannenettverk bestående av politikere, næringstopper og pressefolk kalt Gutteklubben Kuken? Sånne spørsmål mener jeg vi må stille oss oftere.
– Hva er din mest utradisjonelle måte å finne gode saker på?
– Jeg har rimelig stor tro på de tradisjonelle måtene. Prat med kildene. Da jeg var sommervikar første året i iTromsø og tom for gode ideer, skulle jeg skrive saken som i dag ville vært en BAdesken-kandidat: «Hvor stille er det på biblioteket i Tromsø?». Etter å ha konfrontert biblioteksjefen med mine svært lite oppsiktsvekkende funn om støynivået med desibelmåler nevnte han i forbifarten at det var blitt et stort problem med narkolanging på biblioteket, og at folk følte seg utrygge. Da var oppslaget i boks. Det utløsende spørsmålet var «Nei, ellers da, Paul Henrik. Ka han sir?»
– Hva er dine beste triks for å bygge et bredt og relevant kildenettverk?
– Jeg opplever at kilder er mye mer åpne og medgjørlige om du viser dem den respekten det er å forsøke å sette seg inn i deres fagområder på forhånd. I den politiske journalistikken må vi huske på at politikere er kilder og ikke vennene dine. Mitt inntrykk er at det er altfor tette bånd mellom presse og politikk, særlig i hovedstaden. Det er sikkert både gøy og kjekt å være dus med mektige folk, og det kan garantert gi gode saker til tider, men det svekker integriteten til den politiske journalistikken.
– Hvordan håndterer du motstand fra kilder som føler seg urettferdig behandlet?
– Der skiller jeg på erfarne og uerfarne kilder. Jeg er langt mer lydhør for folk som er uerfarne eller ikke innehar maktposisjoner. Uansett ber jeg dem peke på konkrete feil. Da fremkommer det som regel at de er mer misfornøyd med at sjølve saken er skrevet i utgangspunktet eller at vinklinga er spisset, tabloid og sensasjonell. Og det er den jo ofte, men feil er det ikke. Eventuelle feil skal sjølsagt rettes.
– Vi må være lydhøre for at vi også av og til gjør feil. Samtidig, opplever du for ofte at folk har gode innsigelser mot saker du har publisert, så har du nok gjort en for dårlig jobb i utgangspunktet. Pressen er akkurat like dårlig som politikere på å innrømme feilgrep, om ikke dårligere.
– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?
– Det var dekninga av serien av varsler om seksuell trakassering mot daværende nestleder i FpU, under MeToo, som etter hvert fikk kritikk av Frps organisasjonsutvalg for brudd for partiets etiske retningslinjer. Jeg var kjent med at også NRK og annen rikspresse jobbet med saken med langt flere ressurser enn én mann hos iTromsø. Vi ønsket sjølsagt å være først ut med å finne og snakke med varslerne, få samtidig imøtegåelse og å publisere, uten å gå på akkord med presseetikken. Da gjaldt det å skynde seg langsomt, som Høyre sier i klimadebatter.
– Sjøl om vi var først ute med en grundig og presis sak og var nyhetsledende, hører det med til historien at iTromsø ble felt i PFU på punkt 3.2 for å ikke ha bredt nok kildetilfang i enkelte av de senere sakene vi publiserte, etter at nestlederen etter hvert nektet å snakke med oss. Da burde vi ha vist til tidligere uttalelser. Det var en lærerik og krevende sak å dekke, som verken var enkel for oss, varslerne eller politikeren som det ble varslet mot.
– Hva er de største misoppfatningene folk har til journalister?
– At vi er PR-rådgiverne deres. Altfor mange har en idé om at de har noe som helst de skulle ha sagt om hva vi skulle skrive, eller hva vi ikke får bruke fra et intervju. Eller politikere som har fått det for seg at vi bør akseptere at de ikke svarer på spørsmål. Da bør vi alle bli litt mer som Politisk Kvarters Bjørn Myklebust. Unntatt Bjørn Myklebust. Han kunne kanskje av og til vært litt mindre myklebustsk.
– I USA innførte New York Times forbud mot sitatsjekk i 2012. Mener du norske medier bør gjøre det samme? Hvorfor eller hvorfor ikke?
– Sitatsjekk kan være nyttig hvis man skriver om svært tekniske saker for å forsikre seg om at alt blir helt riktig. Eller svært kontroversielle eller emosjonelt krevende saker hvor det kan være greit å forberede kildene på hva som kommer på trykk. Utover det er jeg svært restriktiv med å gi sitatsjekk.
– Samtidig er jeg en hykler på dette feltet. For jeg ønsker tidvis sitatsjekk etter at jeg ved enkelte anledninger har blitt intervjuet av mildt sagt sløve journalister, hvor det som ender på trykk er milevis unna hva jeg har sagt. Så jeg kan forstå at enkelte mangler tillit til pressen etter negative møter med journalister. Det unngår vi om vi er fair, etterrettelig og gjengir folk presist. Jeg ville nok bedt om sitatsjekk til dette intervjuet, hadde det ikke vært for at jeg har skrevet det hele sjøl på e-post. Her tenker jeg for øvrig at jeg går i fotsporene til en annen tromsøværing, legendariske Arne Hestenes i Dagbladet. Han gjorde det til en olympisk gren å intervjue seg sjøl med syrlige fornærmelser og frekke spørsmål under pseudonymet «Plut». Med landets skarpeste penn sto han bak mange karakterdrap, men de beste begikk han av seg sjøl.
