I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.
Denne gang er det TV 2s Elin Sørsdahl som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og sitatsjekking.
– Hva er din viktigste egenskap for å sette dagsorden?
– Nysgjerrighet og at jeg etter mer enn 30 år som journalist fortsatt synes det er en gave å kunne jobbe med nyheter.
– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?
– Tålmodighet og det jeg kaller å være en «jernhånd i en silkehanske». Jeg har fått mange gode saker ved å være den som venter lengst, eller den som kommer tilbake dagen etter at alle andre har hoppet til nye saker. Det å være hyggelig og grei, samtidig som du ikke lar deg styre, manipulere eller dupere er også gode egenskaper.
– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?
– Å være en av jentene eller gutta på byen for å drikke øl med kilder. For det første drikker jeg ikke øl, selv etter mange år av livet i Belgia. Og jeg har aldri klart å finne det samspillet med kilder som innebærer turer i baren eller middag på kveldstid. Ikke som ung journalist, ikke som tidligere småbarnsmor, men det er lettere nå som godt voksen journalist.
– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?
– Det er en egen nerve med breaking news og jeg har jobbet mye med det. Demonstrasjoner, terrorangrep, værkatastrofer av ymse slag. På slutten av min periode i USA tenkte jeg at nå orker jeg ikke å stå en gang til oppe i ruinene til folk og spørre hvilke følelser de har nå.. Men det er også et privilegium å kunne jobbe med lengere reportasjer, som da jeg lagde en nærmere fire minutter sak nylig om Facebook, falske nyheter og EU-valget. Med besøk både til Irland og Makedonia. En sak jeg fikk sjelden mange reaksjoner på. Alle har et forhold til Facebook.
– Hva er din mest utradisjonelle måte å finne gode saker på?
– I min mest hektiske reiseperiode hvor jeg rykket verden rundt hadde fotografen og jeg en avtale om at vi skulle ha tre kilder fra vi forlot flyet til vi gikk ut av ankomsthallen. Det handler om å snakke med mennesker. Alle kjenner noen som kjenner noen som kan hjelpe deg, være case, eller «fikser». Det funka ganske bra.
– Hva er dine beste triks for å bygge et bredt og relevant kildenettverk?
– Å bli eldre er ikke akkurat noe triks, men du har i hvert fall møtt utrolig mange mennesker på veien, som du kan komme tilbake til. Å lage saker er et godt triks. Folk vil jo gjerne ha noe igjen for å tipse eller gi informasjon om en sak. Dessuten er jeg blitt mye flinkere til å ta kontakt tilbake med folk som jeg har intervjuet. Ikke bare en gang, men mange ganger. Kilder er ferskvare, de forsvinner kjapt, hvis du ikke opprettholder kildeforholdet.
– Hvordan håndterer du motstand fra kilder som føler seg urettferdig behandlet?
– Jeg er god til å legge meg flat hvis jeg har gjort en feil. Det lærte jeg «the hard way», da jeg som ung journalist ble dømt i PFU. Å lytte til folk som er frustrerte fungerer også godt.
– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?
– Oj, det er et vanskelig valg. Jeg tror jordskjelvet på Haiti i 2010, hvor vi leide fly med en gjeng amerikanske journalister og landet i Port-au-Price i et land hvor absolutt ingenting fungerte, står høyt på listen. Mye død, lidelse og enorme logistiske problemer. Nylig, vil jeg si det er Sofie-saken. Å angripe kolleger er en spesiell erfaring.
– Hva er de største misoppfatningene folk har til journalister?
– At vi er noen tøffinger, som er svære i kjeften og slurver i vei. Det finnes veldig mange ulike typer journalister.
– I USA innførte New York Times forbud mot sitatsjekk i 2012. Mener du norske medier bør gjøre det samme? Hvorfor eller hvorfor ikke?
– Som TV-journalist har jeg det meste på «tape», så personlig er ikke sitatsjekk noe jeg bruker eller blir avkrevd så ofte. Men med et stort antall kommunikasjonsfolk så øker problemet, blant f.eks politikere, at ting ønskes endret eller trukket tilbake. Det skal mye til å etterkomme det, hvis vedkommende er en profesjonell aktør og du har gode notater eller har brukt opptaksutstyr. Men misforståelser kan oppstå og da foretrekker jeg å sjekke sitatet, framfor å måtte rette det i ettertid. Forbud er kanskje ikke veien å gå, men en restriktiv praksis mht. til sitatsjekk er greit for meg.
