I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få helt vanlige journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.
Denne gang er det Dagbladet-journalist Angelica Hagen som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og sitatsjekking.
– Hva er din viktigste egenskap for å sette dagsorden?
– Nysgjerrigheten! Det å være nysgjerrig, åpen og spørrende har for meg vært avgjørende for å lage gode saker. Også tør jeg å stille de dumme og litt vanskelige spørsmålene.
– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?
– Det kan nok være lett å undervurdere kraften i en kritisk sans - det å sette spørsmålstegn ved flere sider av en sak. Også er det så viktig å være åpen og en god lytter.
– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?
– Oi. Det var et vanskelig spørsmål. Jeg synes det er fint at vi som journalister har forskjellige kvaliteter slik at vi ikke blir for like hverandre. Men det er ganske oppskrytt at man må være så «tøff» som journalist. Det er andre kvaliteter som er mye viktigere.
- Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?
– Jeg er så heldig at jeg jobber i en turnus som lar meg gjøre begge deler. Da jeg kun jobbet med breaking news i VG for noen år siden savnet jeg muligheten til å fordype meg, mens da jeg jobbet på Dagbladet Pluss i en periode savnet jeg nyhetsjaget og den pulsen som er på desken. Nå får jeg i både pose og sekk!
– Hva er din mest utradisjonelle måte å finne gode saker på?
– Som journalist bruker jeg en rekke forskjellige metoder for å finne saker. Noen ganger innebærer det å banke på fremmedes dører, mens det andre ganger for eksempel er å se sakene bak statistikken. Jeg tror det viktigste er å bruke metodene man har på riktig måte. Da vi for eksempel skulle spore opp hvor den mistenkte etter skytingen i Nederland bodde måtte vi være kreative. Da kjørte vi rundt i bydelen og sammenliknet husene vi så på en video på sosiale medier (fra da politiet stormet leiligheten) med husene vi kjørte forbi. Dagbladet var de første som fant adressen.
– Hva er dine beste triks for å bygge et bredt og relevant kildenettverk?
– Det må være noe så enkelt som å snakke med folk. Oppsøk miljøer der du finner kilder innenfor det du vil jobbe med. Når du først knytter kontakter innenfor miljøet, be dem om hjelp til å møte flere.
– Hvordan håndterer du motstand fra kilder som føler seg urettferdig behandlet?
– Først og fremst mener jeg at det er viktig å være ærlig og tydelig med kildene fra starten av om hva du ønsker å få ut av artikkelen. Oppstår det uenigheter - lytt til hva personen har å si og vær tydelig på valgene som er tatt i saken. Som regel opplever jeg at disse kildene forstår om du forklarer hensikten.
– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?
– Jeg klarer faktisk ikke å finne én spesiell sak. Saker er krevende på hver sin måte. Å skrive om «Siri» som ble voldtatt over 150 ganger av sin egen bror var etisk utfordrende. Men det å tilbringe en hel lørdag kveld på sexklubb i Trondheim var også krevende - bare på en annen måte.
– Hva er de største misoppfatningene folk har til journalister?
– At vi er noen kaffe latte-drikkende flokkdyr som bare bryr seg om Oslo-gryta og antall klikk. DET stemmer ikke.
– I USA innførte New York Times forbud mot sitatsjekk i 2012. Mener du norske medier bør gjøre det samme? Hvorfor eller hvorfor ikke?
– Jeg mener at et slikt forbud vil gjøre det enda vanskeligere å få uprofesjonelle og «usikre» kilder i tale. Det å gi noen mulighet til å se over sitatene før publisering kan gi en trygghet til de som vegrer seg for å snakke med pressen. På den måten får vi også fram nye stemmer. Så ser vi jo at også mediene gjør feil når det kommer til sitering, og da mener jeg det er viktig at disse feilene fanges opp før saken er publisert. Samtidig anerkjenner jeg at det er utfordringer med at mange kilder går altfor langt i å endre sitatene sine - men jeg tror ikke et forbud er løsningen.
