I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.
Denne gang er det Agderposten-journalist Liv Ekeberg som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og sitatsjekking.
– Hva er din viktigste egenskap for å sette dagsorden?
– Oj.. vanskelig å svare på. At jeg interesserer meg for mange ulike områder og derfor følger med bredt i sosiale medier og andre nyhetsmedier, gjør nok at jeg fanger opp saker tidlig og spiller inn forslag på lokale vinklinger vi kan sette dagsorden på.
– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?
– Vennlighet. Å bruke noen minutter til å opparbeide en god tone og skape grunnlag for tillit før man gønner på med spørsmålene, tror jeg er en god investering.
– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?
– Tja… har vi noen? Spisse albuer, kanskje. Min erfaring er at de albuene ikke tar deg så langt. Viktigere er nettverksbygging, etterrettelighet, uformell kildepleie og at du blir kjent for å holde avtaler du inngår med kilder.
– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?
– Jeg liker veldig godt vekslingen mellom dager med harde nyheter med korte deadlines og lengre helgesaker og portretter. Agderposten bruker meg slik, så jeg sier «jatakk, begge deler».
– Hva er din mest utradisjonelle måte å finne gode saker på?
– Hmmm… ute på jobb er det å snakke med folk som jeg egentlig ikke er der for å møte, som kantinedama, resepsjonisten, vaktmesteren, barn og ungdom. På fritida mi er det ved å innlede samtale med en ukjent på toget, i parken når jeg lufter bikkja eller på kafé. Jeg er så glad i folk! Det er overraskende mange hyggelige fremmede med interessante historier der ute, hvis vi tar oss tid til sånn småprat iblant.
– Hva er dine beste triks for å bygge et bredt og relevant kildenettverk?
– Triks og triks.. I en tid der få av oss har tid til å bedrive kildepleie slik vi gjorde på 90- og tidlig 2000-tallet, er vel de fleste godt kjent med alternativene; legge til kilder som «venner» på sosiale medier for å fange opp hva folk driver med som de kanskje ikke tenker er noe å tipse avisen om. Delta på arrangementer utenfor din vanlige interessesfære lokalt og snakke med mange folk, også når du ikke er der på jobb.
– Hvordan håndterer du motstand fra kilder som føler seg urettferdig behandlet?
– Hvis kilder hisser seg opp over kritiske spørsmål og min pågåenhet for å få ut info innen en kort frist, forklarer jeg litt om rollefordeling: De har sin jobb, som jeg respekterer at de gjør som best de kan, og samtidig ber jeg om at de respekterer at jeg gjør min jobb.
– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?
– Saker er krevende på så forskjellig vis. Noen er vanskelige på det menneskelige plan, mens andre er krevende fordi systemene man kobber opp mot er tungrodde eller lukket.
– Da jeg for 21 år siden var ganske fersk journalist og avdekket at en privat helseaktør manipulerte offentlige ventelister til et stort sykehus, var det svært krevende fordi sakene endte med to lange runder i rettsapparatet (som Adresseavisen og jeg vant).
– Av saker som har vært krevende følelsesmessig, må jeg nok si dybdeintervjuer med mennesker som lever med en alvorlig, dødelig diagnose. Det er krevende, men også veldig givende å få snakke i timesvis med folk som har stor klokskap og evner å sette ord på tanker om vårt siste tabu; døden. I slike saker kjenner jeg på stor takknemlighet for at jeg har dette yrket.
– Hva er de største misoppfatningene folk har til journalister?
– At vi elsker å grafse i andres ulykke. Nå skal det sies at jeg ikke ofte hører dette, og jeg tror de fleste har forståelse for at vi gjør en viktig jobb – særlig når vi avdekker kritikkverdige forhold hos andre. Verre er det hvis avsløringen rammer en selv eller egen bedrift. Men det er nok menneskelig. Det viktigste vi kan gjøre for å endre denne misoppfatningen, mener jeg er å opptre i tråd med Vær Varsom-plakaten i hele arbeidsprosessen vår.
– I USA innførte New York Times forbud mot sitatsjekk i 2012. Mener du norske medier bør gjøre det samme? Hvorfor eller hvorfor ikke?
– Nei. Jeg mener den norske ordningen er god, fordi den gir oss mulighet til å kvalitetssikre informasjon vi skal gi videre. Sitatsjekk bør være avklart på forhånd, slik VVP sier, og kilden bør informeres om at «hen» kun har rett på å endre hvis hen opplever at journalisten ikke har gjengitt meningsinnholdet korrekt. Å trekke hele sitater avgitt i en avklart intervjusituasjon, har ikke kilden krav på. Det er også viktig å være tydelig på frist for å gi tilbakemelding, og da helst skriftlig, spesielt inkrementell saker. For tida pågår en debatt om vi i større grad bør ta opp intevjuer for å ha dokumentasjon i situasjoner der kilden bestrider sitater i etterkant. Det synes jeg nok er fornuftig.
