I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.
Denne gang er det Aftenpostens Kristoffer Rønneberg som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og sitatsjekking.
– Hva er din viktigste egenskap for å sette dagsorden?
– Jeg tror den viktigste egenskapen en journalist kan ha er å alltid være nysgjerrig. Uten nysgjerrighet er det vanskelig å skrive gode saker og dermed også å sette dagsorden. Brenner du ikke for det du gjør, blir det også vanskelig å få andre til å gjøre det. Engasjement smitter.
– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?
– Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg tror den kvaliteten jeg stadig undervurderer er verdien av å prokrastinere. Samtidig er det noe jeg gjør ganske mye av. Hvis jeg har en stor artikkel jeg skal skrive, sliter jeg til tider med å komme i gang. Saken må liksom mørnes ordentlig i hodet før jeg er klar til å få den ut i fingrene og ned på tastaturet. I den perioden kan det bli mange turer til kaffemaskinen. Men når saken er klar i hodet — noe som gjerne har en tett sammenheng med deadline — kommer gjerne hele artikkelen ut i én økt.
– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?
– Er det så mye som er oppskrytt ved det å være journalist? Vi er jo ikke akkurat et yrke med et godt rykte. Men én ting er kanskje den gamle ideen om at journalister er objektive. Det er vi jo selvsagt ikke — vi er alle et produkt av våre opplevelser og inntrykk, og dette former det vi skriver like mye som utsnittet en fotograf velger når hun skal ta et bilde. Riktignok streber vi etter å lage et produkt som viser flere sider av en sak og der leseren selv skal kunne gjøre seg opp en mening, men helt objektive kan vi jo naturligvis aldri bli.
– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?
– For meg er ingenting så tilfredsstillende som å jobbe lenge med en sak der jeg føler at jeg har klart å komme i dybden av noe som kan gi leserne en større forståelse av et tema. Å jobbe med løpende nyheter kan gi et adrenalinkick, og det er jo gøy, men lengre reportasjer gir meg noe mer og noe som varer lenger.
– Hva er din mest utradisjonelle måte å finne gode saker på?
– Jeg bruker vel stort sett tradisjonelle kilder — folk jeg kjenner, sosiale medier, innsynsbegjæringer og sånt — men det mest utradisjonelle er kanskje at jeg til tider snakker med journalister i autoritære land og spør dem: «Hvilke saker vet du om som du ikke får lov til å skrive om?» Det har gitt meg noen gode skup. Ett av dem førte blant annet til at jeg ble svartelistet i Kina i 2008.
– Hva er dine beste triks for å bygge et bredt og relevant kildenettverk?
– Det er så enkelt som at man må snakke med masse folk over lang tid. De beste kildene får man ved å møtes ansikt-til-ansikt. Reportasjereiser til utlandet har ofte en langsiktig verdi — man kommer i kontakt med folk man kan ringe til når man senere sitter ved kontorpulten og skal skrive om en løpende nyhetshendelse. En annen måte å bygge et kildenettverk på er å møte folk i settinger der man legger journalistrollen sin til side. Hvis man har snakket om småbarnstilværelsen, fotball eller fisketurer med en kilde i miljøet man dekker, bygger det et tillitsforhold som gjør at man lettere kan samarbeide om en artikkel. Alt handler om om tillit — kildene vil at informasjonen de gir fra seg, skal brukes på en profesjonell og skikkelig måte.
– Hvordan håndterer du motstand fra kilder som føler seg urettferdig behandlet?
– Hvis en kilde føler at informasjonen er brukt på en dårlig måte, er det et problem. Brytes tilliten, kan kildeforholdet bli ødelagt. Da er det viktig å snakke sammen og finne ut av hvorfor kilden føler seg urettferdig behandlet. Kanskje handler det om at kilden hadde urealistiske forventninger, kanskje har man selv kommunisert noe på en dårlig måte. Uansett er det viktig å ha en dialog om det.
– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?
– Den mest krevende saken var nok arbeidet vi gjorde med Wikileaks-dokumentene i 2010. Vi fikk plutselig 250.000 ambassadenotater i fanget. Å jobbe med dem for å finne en ansvarlig og skikkelig måte å publisere mest mulig stoff på uten å sette kilder i fare eller misbruke informasjonen, var en krevende utfordring. Vi jobbet som et team og fikk publisert en drøss med saker som jeg fortsatt er veldig stolt av.
– Hva er de største misoppfatningene folk har til journalister?
– Misoppfatningen jeg støter på oftest er nok at vi journalister er en stor klubb med en slags plan eller ensrettet kampanje der vi prøver å fremstille samfunnet på en bestemt måte. Denne ideen har vokst seg stor og kraftig de siste par årene. Mange som burde vite bedre, sier i fullt alvor at vi kun «får lov» til å skrive det makthaverne ønsker at vi skal skrive. Tanker som dette gir grobunn for useriøse alternative medier og konspirasjonsteorier der den etablerte pressen stemples som en slags samfunnsfiende. Det er et problem.
– I USA innførte New York Times forbud mot sitatsjekk i 2012. Mener du norske medier bør gjøre det samme? Hvorfor eller hvorfor ikke?
– Jeg synes sitatsjekk er greit så lenge det handler om hva som faktisk er blitt sagt og kilden ikke prøver å trekke noe tilbake. Det skjer jo rett som det er at journalister misforstår. En gang skulle jeg skrive om en rapport som tok for seg arbeidernes kår ved fabrikker i Sør-Kina. Jeg ringte Raymond Johansen, som den gang var statssekretær i UD, og jeg trodde at han fortalte meg at «det er ikke for ingenting at Sør-Kina er kjent som verdens verste». Dagen etterpå ringte han meg og bemerket at østkant-dialekten hans kanskje hadde ført til en misforståelse. Det han sa var nemlig: «Det er ikke for ingenting at Sør-Kina er kjent som verdens verksted.»– Når det er sagt: Jeg tror at spørsmålet om sitatsjekk egentlig er en del av en større diskusjon om forholdet mellom pressen og mektige aktører i samfunnet. PR-apparatene i både staten, organisasjoner og bedrifter har blomstret de siste årene, noe som gjør det stadig vanskeligere for oss journalister å få informasjon eller direkte tilgang til kilder. I stadig større grad blir vi nå bedt om å sende spørsmål på e-post. Ofte kommer svaret i form av frittstående sitater som ikke nødvendigvis er direkte relatert til de konkrete spørsmålene vi har stilt. Svaret kommer dessuten ofte fra en kommunikasjonsmedarbeider som sier at «Du kan sitere XXX på følgende…» Tidligere var det lettere å få direkte kontakt med personen man ville snakke med — nå er det bygget en stadig kraftigere mur mellom oss og disse kildene.
