I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få helt vanlige journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.
Denne gang er det nyhetssjef og journalist i Aftenposten, Henning Carr Ekroll, som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og sitatsjekking.
– Hva er din viktigste egenskap for å sette dagsorden?
– Som nyhetssjef handler det i stor grad om å sørge for at vi best mulig får utnyttet erfaringen til de journalistene som er på vakt. I praksis innebærer dette typisk at de, iallefall når nyhetsbildet tillater det, får mulighet til å jobbe med saker innenfor fagfelt der de har mye kunnskap eller et godt kildenettverk.
– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?
– Mange redaksjoner har i for liten grad klart å rekruttere folk med annen fagbakgrunn enn de typiske samfunnsvitenskapelige og humanistiske universitetsdisiplinene, noe som gjør at de kan gå glipp av mye nyttig kompetanse. Det er for eksempel kult å se hva VG fikk til fordi de har en designer som er broingeniør (De forsømte broene-serien).
– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?
– Hm. Jeg tror nok at det er litt oppskrytt at alle journalister må være utadvendte. Journalistikk handler ofte om å forholde seg til og analysere stadig større mengder informasjon, og mesteparten av denne er digital. Å kunne håndtere store mengder data kan være vel så viktig som å like å snakke med mennesker, selv om man ikke bør ha telefonskrekk i vår bransje.
– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?
– Begge deler! Som nyhetssjef er det veldig givende å kunne være tett på nyhetsbildet og delta i diskusjoner og beslutninger om prioriteringer, presseetikk, bildebruk og presentasjon. Samtidig er det fint å kunne bruke tid på skikkelige dypdykk og drive med undersøkende journalistikk, både som reportasjeleder og journalist. Mange journalister som jobber lenge med tunge prosjekter har nok godt av å ta noen nyhetsvakter. Det kan være en nyttig avveksling når man står fast i noen av bølgedalene som større graveprosjekter kan ha flere av.
– Hva er din mest utradisjonelle måte å finne gode saker på?
– Å gå rundt i Oslo og observere folk, bygninger og infrastruktur. Jeg har flere ganger kommet over ting verdt å undersøke nærmere. En annen metode er å sette seg grundig inn i smale fagfelt som det er lite sannsynlig at kolleger vil bruke energi på, enten det er georgisk justisreform eller fordeler og ulemper ved hydrauliske tannhjulspumper. Man vet aldri når det kommer til nytte.
– Hva er dine beste triks for å bygge et bredt og relevant kildenettverk?
– Å spørre seg «hvem kan egentlig mest om dette temaet?» En del primærkilder kan tidvis være krevende å få i tale, men kan likevel være villige til å dele av sin egen kunnskap i form av bakgrunnssamtaler som kan være svært lærerike. Når de opplever at journalister er oppriktig interessert i det de har kunnskap om, så synker fort terskelen for at de tar kontakt når de sitter på noe interessant.
– Hvordan håndterer du motstand fra kilder som føler seg urettferdig behandlet?
– Det er er viktig å ta seg tid til å høre hva vedkommende sier, før man vurderer om noe kan eller bør endres, og deretter redegjør for de publisistiske valgene som er tatt eller vil bli tatt. Her er det også forskjell på kilder som faktisk har grunn til å føle seg urettferdig behandlet, og profesjonelle aktører som er indignerte fordi en sak ikke ble akkurat slik de så for seg.
– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?
– Høsten 2017 jobbet vi med et prosjekt der vi avdekket hvordan over 100 millioner kroner fra en offentlig finansiert utviklingsbank hadde forsvunnet i en jungel av skatteparadisselskaper kontrollert av en russisk forretningsmann, før eierskapet endte hos en fotomodell i San Diego, med en link til lederen for finanstilsynet på Malta. Arbeidet inkluderte alt fra gransking av satelittbilder og innsynsbegjæringer i russisk byråkrati, til analyser av håndskrift, regnskaper og dokumenter fra selskapsregistre i en lang rekke land. Det var nærmest umulig å få noen i tale, og de involverte hadde gjort mye for å gjøre det svært vanskelig å spore pengestrømmene. Det var derfor ekstremt tilfredstillende da vi fant de avgjørende brikkene i puslespillet og fikk publisert funnene i seks forskjellige land - noe som blant annet bidro til en lovendring i EU-parlamentet.
– Hva er de største misoppfatningene folk har til journalister?
– Her er det nok mye å ta av, men en kjent og fremdeles aktuell floskel er at journalister «bare skal selge aviser». Joda, forretningsmodellen er riktignok basert på at også mediehus skal få inntekter fra det vi produserer, men jeg opplever langt på vei at de fleste større norske redaksjoner setter inn de største ressursene på omfattende graveprosjekter der vesentlighetsprinsippet er det styrende.
– I USA innførte New York Times forbud mot sitatsjekk i 2012. Mener du norske medier bør gjøre det samme? Hvorfor eller hvorfor ikke?
– I utgangspunktet er jeg skeptisk, fordi en slik innstramming kan øke terskelen for å få mindre erfarne kilder i tale - noe vi allerede sliter med fra før Samtidig er det viktig å ikke være for ettergivende overfor profesjonelle aktører som vil omformulere avgitte sitater. I all hovedsak synes jeg dagens praksis fungerer greit, selv om den åpner for en stor grad av skjønn. Men dersom det innføres nye sitatregler som følge av NPs gjennomgang, så er det naturlig å også se på dagens sitatsjekk-praksis.
