- EVA STENBRO, konserntillitsvalgt i Amedia
Denne høsten er det to år siden kvinner over hele den vestlige verden reiste seg opp mot seksuell trakassering i arbeidslivet.
I løpet av de to årene som har gått, har mange saker om seksuell trakassering kommet frem, men mange spør også: Når skal dette ta slutt? Er det ikke på tide å gå videre?
Det hele startet i USA, med en artikkel i The New York Times, hvor journalistene Jodi Kantor og Megan Twohey skrev om ryktene som hadde surret rundt i Hollywood i årevis. De fikk skuespilleren Ashley Judd til å stå frem og kunne endelig skrive om anklagene om seksuell trakassering mot regissøren Harvey Weinstein. Noen dager senere tvitret Alyssa Milano om saken og oppfordret alle kvinner som hadde blitt utsatt for seksuell trakassering om å svare på hennes melding med hashtaggen #MeToo.
Resten er historie.
New York Times gjorde opp status ett år etter at #MeToo startet, og kom frem til at over 200 prominente menn hadde mistet jobben på grunn av seksuell trakassering. Nesten halvparten av de som ble erstattet, ble erstattet av kvinner.
Her hjemme tvitret tidligere TV 2-ansatt Aleksander Schau om flere episoder han kjente til i og utenfor TV2. Det var vond lesing, men han var isbryteren som måtte til. Det var ikke bare vakre Hollywoodstjerner som ble utsatt for seksuell trakassering, det skjedde med vanlige jenter i vanlige jobber også. Venninner. Kolleger. Meg selv.
Jeg varslet om seksuell trakassering på arbeidsplassen i 2001. Det var tøft å stå i det den gangen, men heldigvis hadde jeg et nettverk rundt meg som støttet meg fullt ut. Likevel, da #MeToo-bevegelsen kom i 2017, så kjente jeg fortsatt på de ekle følelsene fra mange år tilbake. Det er enkelte ting som aldri forsvinner fra minnet, og det å oppleve å bli redusert til et objekt på arbeidsplassen er èn av dem. Men min ledelse tok heldigvis saken på alvor og fulgte opp varselet. Andre kvinner var ikke like heldige.
Mange opplevde å bli stående alene med sine historier, og andre har valgt å si opp jobben fordi de ikke orket mer. For det ene er å stå frem med historien sin. Det andre er å måtte tåle fordømmelsen i etterkant. For, mens mange av ofrene har skammet seg og følt skyld etter opplevelsene, har mange miljøer bagatellisert og trivialisert hendelsene.
Senest for et par uker siden fikk jeg vite at min historie lever sitt eget liv bak min rygg, fremført av mennesker som aldri har vært involvert eller informert om hva som skjedde den gangen.
Jeg har blitt stemplet både som løgner og illojal, men jeg har kommet frem til at noen vil alltid se på overgriperne som ofrene i disse sakene. Og det får jeg ikke gjort noe med.
Da jeg valgte å gå ut med min opplevelse høsten 2017, var det for å støtte de andre jentene som hadde stått frem. For selv om seksuell trakassering er noe som rammer begge kjønn, så er det ingen tvil om at det er kvinner som har vært mest utsatt. Den høsten var det viktig for meg å få frem at dette ikke var enkelthendelser, men et resultat av en ukultur i arbeidslivet som vi måtte få bukt med.
Mange steder hadde trakasseringen vært systematisk og pågått i lang tid uten at den fikk følger for overgriperen. Jeg husker at jeg sa til meg selv, at «vi fortjener bedre».
Den dagen saken min ble publisert, hadde jeg vondt i magen, vondt i hodet og jeg skalv. Det var helt fryktelig, men jeg mente da, og mener fortsatt, at det var viktig å få frem hvor omfattende denne ukulturen i arbeidslivet var. Jeg var helt overbevist om at vi bare hadde denne ene sjansen til å få alt grumset opp på bordet.
Jeg fikk massiv støtte da saken kom ut, både fra kvinner som selv hadde stått frem og fra venner, kolleger og familie. Det tok litt tid før kritikerne pep opp, men etter å ha snakket med kolleger som hadde stått frem, så visste jeg at de ville komme.
Det som er litt spesielt å merke seg, er at mine kritikere uten unntak har vært menn i 50-60-årsalderen. Menn som jeg mistenker har vært komfortabel med tingenes tilstand og arbeidslivet slik det har vært. Som mener at kvinner som sminker seg og går i skjørt må kunne «tåle litt», og som lever i den tro at kvinner utelukkende pynter seg for å få oppmerksomhet fra menn. Som ser på firmafester og julebord som en jaktarena.
Jeg har også fått kritikk for at jeg sto frem med min opplevelse høsten 2017. Jeg har blitt beskyldt for å «skite i eget reir», og at det var unødvendig å rippe opp i en gammel sak så lenge etterpå.
Det er jeg uenig i.
Da #MeToo ble rullet opp, var det svært viktig å vise at dette var en ukultur som ikke hadde startet nylig, men som hadde pågått systematisk og lenge. Det var en ukultur som hadde dype røtter i arbeidslivet. Det var dessuten lettere for oss kvinner som var voksne og vel etablerte i arbeidslivet å ta støyten.
Jeg tenkte tilbake på den yngre utgaven av meg selv og visste så alt for godt at den unge Eva aldri hadde turt å gå ut offentlig. Sårene var for ferske og skammen var for stor. Noen ganger må man rippe opp i det som er ubehagelig og vondt for at ting skal bli bedre.
Høsten 2017 stakk vi hull på en kollektiv verkebyll som fortsatt verker, men byllen har blitt betydelig mindre.
Men hva oppnådde vi? Hvor langt kom vi?
Senest i forrige uke meldte TV2 og NRK at de har blitt varslet om hendelser som skal ha skjedd etter 2017. Meg bekjent har vi ikke mottatt varslinger om seksuell trakassering i Amedia etter at #MeToo startet, men det betyr ikke at det ikke har skjedd eller kommer til å skje.
Det finnes råtne epler over alt.
Men i motsetning til tidligere så har vi fått en bred felles enighet om at seksuell trakassering på arbeidsplassen er uakseptabelt. Det er ikke noe som man kan lukke øynene for og komme unna med. Vi har fått på plass gode varslingsrutiner som ligger åpent og tilgjengelig for alle ansatte, og vi har retningslinjer for hvordan slike saker skal håndteres.
Det kommer fortsatt til å skje seksuell trakassering i arbeidslivet. Det vil finnes jenter som blir utsatt for uønsket adferd av ledere. Det vil også finnes personer som vil anklage ledere for trakassering som ikke har skjedd. Men det tar ikke alvoret vekk fra dem som utsettes for reell trakassering.
Vi skal ikke være naive. Men vi fikk en ny standard for hva som er akseptabel adferd på arbeidsplassen. Klubbleder Henrikke Helland i TV2 oppsummerer kjernen i det hele i et intervju med Medier24:
– Vi har nulltoleranse for seksuell trakassering i TV 2. Hvis vi i vår behandling kommer fram til at de reglene vi har rundt dette har blitt brutt, får det konsekvenser for dem som har brutt dem.
Etter 2017 får seksuell trakassering nemlig en konsekvens for dem som går over streken.
Jeg tror at #MeToo er kommet for å bli. Denne høsten kommer de to journalistene fra The New York Times med en ny bok om saken, kalt «She said». Tidligere i år kom den anerkjente danske regissøren May el-Toukhy med filmen «Dronningen», en film som handler om maktmisbruk i en relasjon mellom en eldre kvinne og en yngre mann.
I likhet med mobbing, rasisme og annen utidig adferd, så er dette noe man må jobbe med kontinuerlig. Temaet må opp på dagsorden med jevne mellomrom for å minne oss om at dette er viktig.
Men overgripernes tid er forbi og beskytterne deres er en utdøende rase.
Jeg håper og tror at vi går bedre tider i møte.
