Tirsdag morgen inviterte Civita til debatten «Medienes dekning av #metoo: Gikk de for langt?».
I panelet satt Fredrik Virtanen, som er en av de mest fremtredende kritikerne av svenske medier etter deres #metoo-dekning, Åsa Linderborg fra Aftonbladet, Kjetil Alstadheim fra Dagens Næringsliv og Mari Skurdal fra Klassekampen.
– Alle medier gikk samme vei
Virtanen var opptatt av at i saken om han, og anklagene mot han, så hadde mediene jaget i flokk.
– Noen medier tar ofte på seg oppgaven med å kjøre en annen vinkel: Om Aftonbladet prøver å avsette en politiker, så kan det hende en av konkurrentene sier «men hva skjedde egentlig»? Det skjedde ikke i denne saken, sa Virtanen og fortsatte:
– Alle medier gikk samme vei, alle mediene ville gå inn i «den gode kampen», og journalistene ble aktivister. Det er det som på mange måter har hemmet #metoo-bevegelsen i Sverige, sa Virtanen innledningsvis.
– Alt gikk galt
Aftonbladets kulturredaktør Åsa Linderborg satt også i panelet. Hun har vært en av stemmene som har kritisert innsatsen svenske medier gjorde i forbindelse med #metoo-dekningen.
– Rent ideologisk mener jeg at #metoo er viktig, men som demokrat må jeg forsvare rettsstaten, og som journalist og publisist må jeg forsvare presseetikken, sa Linderborg og fortsatte:
– Det var et mareritt for oss som ville forsvare rettsstaten og presseetikken.
Hun var opptatt av å understreke at også Aftonbladet hadde gjort feil i sin dekning av #metoo, og viste blant annet til Benny Fredriksson ved statsteateret i Stockholm, som tok sitt eget liv etter Aftonbladets avsløringer om han.
– Sverige er verdens mest likestilte land, men alt gikk galt under #metoo, sa Linderborg videre.
– Ikke nødvendigvis et bevis
Dagens Næringslivs Kjetil Alstadheim åpnet den norske delen av debatten, med å peke på at han ikke tror verken de, eller norske medier, ville publisert Virtanen-sakene.
– Jeg har tenkt: Hva ville vi gjort? Ville vi publisert og ville vi navngitt? Og slik jeg kjenner saken, tror jeg svaret er nei, sa han.
Han viste til at det har vært over 20 fellelser på #metoo-dekningen til den svenske pressen i Pressens Opinionsnemnd. Status her hjemme fra PFU er at det er tre medier som er felt, for manglende tilsvar i oppfølgingssaker eller faktafeil.
Alstadheim var imidlertid opptatt av en ting:
– Det er ikke nødvendigvis et bevis på at det ikke er gjort feil, sa han.
Han viste til at det også har vært kritikk fra varslere om medietrykket, og at det er flere varslere som har tatt til orde for at journalister har spredd navnene deres og Nettavisen-saken, hvor avisen publiserte det de trodde var oppsummering av Giske-varslene, men som viste seg å ikke være korrekte versjoner.
– En følelse av rettsløshet
Klassekampen-redaktør Mari Skurdal var opptatt av å understreke at mange som er utsatt for overgrep vet at det er nærmest umulig å få en fellende dom i saker hvor det er ord mot ord.
– Det er en følelse av rettsløshet på dette feltet, som gjør at man på mange måter aksepterer at mer skjer utenfor rettsstaten, sa Skurdal.
Hun var også opptatt av å peke på at forskjellene mellom Sverige og Norge ikke er så store, heller ikke presseetisk, eller i #metoo-dekningen.
– Visse forskjeller er det, men vi skal ikke underslå at det er ganske mange likheter, når vi ser at det er ganske mange saker som kommer og dette klimaet sakene kommer i. Det er « enten er du med oss, eller så er du mot oss», sa hun.
Hun pekte også på at det har vært krevende for offentligheten å ta stilling til en rekke av varsler-sakene som har vært omtalt i norske medier, nettopp fordi innholdet i varslene som regel ikke er omtalt, kun at det forekommer varsler.
Hun pekte også på at dekningen av de enkelte sakene har vært massiv.
– Vi i mediene må hele tiden spørre oss: Er mengden tilpasset sakens kjerne, spurte Skurdal.
– Bevisstgjøre
Alstadheim viste til at den norske #metoo-dekningen har hatt en bevisstgjørende effekt, som også gjorde at man satte ting på trykk, som man kanskje ikke ville ha trykket tidligere – eller ville ha trykket i en annen form tidligere.
– Noe av det #metoo-kampanjen gjorde var også å bevisstgjøre mediene om hva seksuell trakassering er, nemlig maktmisbruk, sa Alstadheim.
Han pekte likevel på at det var en god del informasjon de hadde hatt da medietrykket rundt Trond Giske stod på som verst, som de valgte å ikke sette på trykk, ut fra egen journalistiske vurderinger.
Det mente han skiller den norske medievirkeligheten under #metoo fra den svenske.
– I DN var det en god del vi ikke satte på trykk, fordi vi mente vi ikke hadde godt nok kildegrunnlag, fordi det var kilder som ikke ville at vi skulle trykke det, eller på grunn av de svarene vi fikk fra Giske, sa han.
Videre pekte Klassekampen-Skurdal på at dette var vanskelig for leserne å vite, nettopp fordi innholdet i selve varslene ikke var kjent, og man fikk ikke mulighet til å selv vurdere hvorvidt det var et alvorlig varsel, eller om det var en bagatell.
Alstadheim anerkjente at det bidro til å svekke dekningen.
– Jeg mener det at vi ikke kunne skrive mer om varslene, gjorde dekningen vår problematisk. Flere av sakene, blant annet den første, framstod mystisk, sa han.
Han var likevel klar på at hvis man hadde presset varslerne på å stå fram med navn og fulle historier tidligere, er det ikke sikkert at noen av dem hadde stilt opp og snakket med mediene.
– Det er en belastning å legge seg ut med en av landets mektigste politikere, og det var hva de varslerne var med på, som satte begrensninger, sa Alstadheim.
– Sakene var for dårlige
Virtanen, som blant annet var der for å promotere sin nye bok, pekte på at det ikke var identifisering som hadde vært det største presseetiske problemet med mange svenske mediers dekning av han, og generelt #metoo.
– I Sverige publiserte mediene ofte navn, men det var ikke det som PON felte mediene for. I vårt internettsamfunn er navnet stort sett bare et Google-søk unna, sa han og fortsatte:
– Problemet handlet om at sakene var for dårlige, alle kildene var anonyme og journalistikken var for svak.
Det mener han har sammenheng med det stadig større presset til at journalister skal levere større avsløringer enda raskere.
– Det handler om at journalistikken lages for fort, med stressede reportere, sa han.
Avslutningsvis peker han på at han tror situasjonen i dag hadde vært annerledes, om flere medier hadde trykket på bremsen tidligere.
– Jeg tror det hadde sett helt annerledes ut om pressen hadde tatt det litt rolig.
Han fikk støtte fra Linderborg, som mente at hele dekningen har vært en presseetisk katastrofe.
– Presseetisk har det vært en liten katastrofe, og jeg er helt overbevist om at man kommer til å gjøre det samme igjen, sa hun avslutningsvis.
