Aftonbladets Åsa Linderborg: – Det har vært krevende å være en stemme som forsøker å problematisere #metoo

Medier24 møtte kulturredaktør i Aftonbladet Åsa Linderborg i Oslo sentrum i slutten av april. Det siste halve året har hun vært en av de tydeligste stemmene i Sverige når det kommer til å kritisere pressens håndtering av #metoo. 

Nå har hun takket for seg som redaktør. Torsdag sprakk nyheten om at hun ikke lenger skal være kulturredaktør i Aftonbladet, en jobb hun har hatt de siste ti årene. 

For om lag et år siden kalte hun svensk presses dekning av hennes tidligere Aftonbladet-kollega Fredrik Virtanen for «det største overgrepet i svensk pressehistorie».

I etterkant har hun blitt kalt kvinnehater og anti-feminist, og møtt stor motstand i svensk offentlighet. 

– Har det vært ensomt? 

– Ja, det har det, sier Linderborg. 

– Det slitsomste året i mitt liv 

Det er ikke bare sakene rundt tidligere Aftonbladet-journalist Virtanen som har preget det siste året til Linderborg. 

Aftonbladet publiserte i desember 2017 en granskning av Benny Fredriksson, lederen for Stockholms Stadsteater gjennom 16 år. Avisen slo opp en rekke problematiske forhold ved teateret, blant annet at han skal ha trakassert flere kvinner, og tvunget en kvinne til å ta abort for at hun skulle få en rolle. 

Fire måneder etter publisering tok Fredriksson sitt eget liv. Familien var i dyp sorg.

Kulturredaktør Linderborg har vært ansiktet utad for avisa i etterkant. Og legger ikke skjul på at det har vært tungt. 

– Det har vært det slitsomste året i mitt liv, sier hun. 

Hun er overbevist om at Fredriksson hadde vært i live i dag, om det ikke hadde vært for Aftonbladets sak.

– Jeg er sikker på at om vi ikke hadde laget vår granskning av Benny Fredriksson, så hadde han vært i live i dag. Men det er for enkelt å si at det var vi som tok livet av Benny. Han opplevde at det ikke var et eneste annet menneske som forsvarte han. Ikke sjefene hans. Ikke skuespillerensemblet hans. Ingen. Det var «knepp tyst», sier hun. 

Det bærer hun også med seg. 

– Det er et samspill, den tragedien. Jeg tenker på det hele tiden, ikke bare hver dag, men mange ganger hver dag. Dette kommer til å følge meg hele mitt liv. 

Linderborg skrev en kommentar, rett etter at Aftonbladet publiserte sin avsløring om Fredriksson, hvor hun går til knallhardt angrep på Fredriksson og måten han styrte teateret på. 

– Jeg var den første som kritiserte min egen tekst. Jeg var den første som sa «sånn her kan man ikke skrive», og så kastet alle seg på og sa «nei, sånt kan man ikke skrive». 

– Jeg skulle ønske at vi i pressen, i anledningen Fredrik Virtanens bok, kunne diskutere «hva var det vi gjorde feil» – men heller handler alt om Aftonbladet. Det oppleves urettferdig, sier hun og pauser.

– Og jeg kan kanskje høres bitter ut. 

Ny pause. 

– Men det er som om man kan nå skrive hva som helst, så lenge ingen tar livet sitt. 

Hun viser til at det i mange #metoo-saker ofte har vært kjent, internt i et miljø eller på en arbeidsplass, at det har vært uakseptabel oppførsel, uten at ledelsen har gjort grep. 

– Alt er svart/hvitt

Linderborg sier at stemningen i svensk offentlighet, med harde fronter, preget store deler av #metoo-dekningen til svenske medier.

– Sverige er et av verdens mest progressive land, men vi har også en offentlighet der alt er svart/hvitt. I metoo-sakene ble det så tydelig, sier hun.

– Hvordan havnet man der? 

Det lurer jeg også på og det er et spørsmål mange stiller – også i Sverige: Hvorfor er det så vanskelig å tenke høyt eller snakke høyt. Det tror jeg framtidens medieforskere må se på, sier hun. 

Hun mener den svenske offentligheten på mange måter har satt begrensninger for hva som er lov til å si og mene høy.

– Vi har en oppfatning av at Sverige er en moral-stormakt, vi er det parlamentet i Europa som fikk inn høyrepopulistene sist, vi gjør bare verden godt – og vårt selvbilde gjør at vi synes det er vanskelig å tenke høyt – og vi tror at alt det «gode» blir truet av at man tenker høyt, sier hun. 

– Jeg har blitt et annet menneske

Linderborg mener det har vært vanskelig å være en kritisk stemme til #metoo-dekningen i Sverige. 

– Det har vært krevende å være en stemme som forsøker å problematisere #metoo, og forsvare rettsstaten og presseetikken. Det har gjort at jeg har blitt anklaget for å være antifeminist og kvinnehater. 

– Er du det? 

– Jeg kaller meg selv feminist, men ordet må naturlig nok defineres. 

– Hva kan mediene lære av #metoo-dekningen? 

– Jeg har i alle fall lært mye. Jeg har blitt en annen type journalist og delvis et annet menneske. Jeg er betydelig mer ydmyk overfor hvor sårbart livet er. Men jeg vet ikke hva vi kommer til å lære av dette, sier hun.

Hun mener mediene står overfor et veivalg: Mellom enkle klikknyheter og flest mulig lesere på den ene siden, og den tyngre, avslørende journalistikken på den andre. 

– Det finnes ingen mediehus som sier at vi slipper på profesjonaliteten, men det finnes heller ikke noe mediehus som sier at de ikke er opptatt av klikk og lesere. 

Selv er hun klar på hva hun velger: 

– Jeg har heller færre lesere, men integritet i det jeg gjør. Det må være medienes strategi på lang sikt. 

– Grensene flyttet seg fra time til time

Om man kunne ha spolt et og et halvt år tilbake i tid, og startet dekningen av #metoo-bevegelsen på nytt, hvordan skulle man da ha gjort det? 

Linderborg mener det hadde vært rett med et større fokus på system – og mindre på enkeltpersoner, og hva de har gjort eller ikke gjort.

– Vi skulle skrevet om metoo som en bevegelse for å bedre kvinners arbeidsplasser og sett på det systematiske, sier hun og fortsetter: 

– Om vi spoler tilbake så skulle jeg ønske at mediene ikke bare skrev saker basert på grunnløse varsler.

Hun mener at man burde sett nærmere på yrker der de aller fleste som jobber ikke er profilerte samfunnsdebattanter eller har tusenvis av følgere i sosiale medier, og viser til hvordan hverdagen for en hjemmehjelper kan være krevende også i et seksuell trakasserings-perspektiv. 

Linderborg frykter også at dekningen kan ha vært med på å gjøre det vanskeligere å bli trodd. 

– Det jeg frykter er at det skal komme situasjoner der kvinner som faktisk har opplevd noe, ikke blir trodd. At alle sier «hun er bare en metoo-heks». 

Stemningen i sosiale medier, og anklager om at de tradisjonelle mediene ikke tør å ta tak i enkelte saker, bidro etter Linderborgs syn på å gjøre terskelen for hva man publiserte lavere. Samtidig er bildet mer sammensatt. 

– Man skylder på sosiale medier, men det er ikke så enkelt. Man vet at man kommer til å få en historie som alle vil lese. Det er en knallhard krig og kamp om markedsandelene, sier hun. 

I situasjonen rundt publiseringen av de første Virtanen-sakene, gikk det svært fort. Og de presseetiske grensene flyttet seg hele veien. 

– Det gikk veldig, veldig fort. Fra time til time flyttet de presseetiske grensene seg. Jeg husker en dag, hvor hele redaksjonen sitter og sier «det er ikke mulig at Dagens Nyheter kan skrive dette». Så gikk det tre timer, og så kom Expressen med en enda drøyere tekst, sier hun. 

Det forundret Linderborg. 

Nå har hun takket for seg som kulturredaktør, men skal fortsette å skrive for avisa som reporter.