«Avisene og politikerne glemmer det viktigste i kampen om mediestøtten», skriver Tellef S. Raabe.
Publisert
Denne artikkelen er over to år gammel.
TELLEF S. RAABE, stipendiat ved University of Cambridge
Mange, i alle fall de som leser dette, var spente da Kulturministeren la frem Mediestøttemeldingen. Selv om Mediemangfoldsutvalgets NOU var mer ambisiøs på vegne av bransjen, er meldingen slett ikke dårlig nytt for de fleste avisene.
De viktigste støtteordningene videreføres, og regjeringen understreker at mediepolitikk er demokratipolitikk, at den samfunnsviktige journalistikken skal prioriteres, og at redaksjonell frihet er et premiss for alle tilskudd.
Overser ulikhet
Derimot er det nedslående at publikum ikke vies oppmerksomhet i Mediestøttemeldingen.
Tellef S. Raabe Stipendiat, University of Cambridge
Til tross for at undertittelen til NOUen var nettopp «En styrket mediepolitikk for borgerne» inneholder meldingen knapt et eneste tiltak som styrker befolkningens tilgang til aviser.
Snarere påpekes det at «avishusene har kompensert for opplagsnedgangen ved å øke prisene leserne betaler for å få tilgang til innholdet».
Publikum har alltid måtte betale for nyheter, og jeg er helt enig med Knut Olav Åmås i at norsk journalistikk primært må finansiere seg selv. Likevel er det lett å glemme at man for tjue år siden ikke hadde alternativer til å betale for aviser om man ville lese redaksjonelle nyheter. Siden da har mer enn halvparten av papiropplaget blitt borte, og gratis innhold av varierende kvalitet florerer på nett.
Digitale abonnementsløsninger ekskluderer i større grad enn de analoge, fordi insentivene til å betale for nettopp den samfunnsviktige journalistikken har blitt svakere. Norske aviser konkurrerer om oppmerksomhet med internasjonale aktører som Netflix, The Guardian og Instagram.
Selv om Norge ligger i verdenstoppen for både betalingsvilje og nyhetskonsum, er det bare 30 prosent som betaler for digitale nyheter, og de fleste av disse har tilgang gjennom papirabonnement.
Skjev betalingsvilje
Forskningen er noe begrenset, men det virker tydelig at betalingsvilje for nyheter har klar sammenheng med inntekt, utdanning og alder – og trolig også etnisitet. Reuters-rapporten finner at 24 prosent av de med lav husholdningsinntekt betaler for digitale nyheter, mot 42 prosent av de med høy inntekt.
Forskjellene er like store (18 pstp) for betaling av papiraviser, selv om tallene for begge grupper er noe lavere.
Basert på det samme datamaterialet finner Hallvard Moe ved Universitetet i Bergen at 39 prosent av de med noe høyere utdanning betaler for digitale nyheter, mot 25 prosent av de med lav utdanning (VGS eller mindre). Andelen er enda lavere for de under 30 år.
Av de som ikke betaler for nyheter på nett, mener 71 prosent av Reuters-utvalget at det er ganske eller svært usannsynlig at de vil betale i fremtiden. En undersøkelse gjennomført av Kantar TNS for Mediebedriftenes Landsforening (MBL) i fjor er enda mer nedslående:
Nær ni av ti av de som ikke har abonnement i dag, mener det er usannsynlig at de vil abonnere det neste året.
Rammer særlig innvandrere
Disse utfordringene knyttet til betalingsvilje nevnes i Mediestøttemeldingen, men adresseres ikke. Derimot viser meldingen til at innvandrerbefolkningen har et lavere nyhetskonsum enn majoritetsbefolkningen.
Løsningen skal være å legge til en ekstra støtteordning i innovasjonsordningen som skal gi tilskudd til utvalgte, men uspesifiserte publikasjoner.
Støtten skal være tidsavgrenset og tar sikte på at publikasjonen etter en oppstartsfase skal stå på egne ben uten statlige tilskudd.
Intensjonen er god, men her legges det opp til at mediene må sikre betaling fra nettopp den sårbare gruppen som regjeringen ønsker å hjelpe. Mediestøttemeldingen legger hele ansvaret på bransjen selv ved å skrive at «en sentral utfordring for de redigerte mediene er [at] en stor del av befolkningen er lite villig til å betale for digitale nyheter».
Men er det ikke nettopp denne utfordringen mediepolitikken skal være med på å løse?
Insentiv eksisterer
Jeg mener ikke at det er statens ansvar å betale for avisabonnentene til utsatte grupper, men det hjelper lite å gi millionstøtte til Schibsted, Klassekampen, Sunnmørsposten, Fjuken, Nationen og Dagens Næringsliv dersom de mest utsatte leserne ikke gis tilstrekkelige insentiver.
Et konkret forslag kan være å tilby skattefradrag for avisabonnenter med lav husholdningsinntekt, noe mange med enkeltpersonforetak kan gjøre i dag. Et annet forslag kan være at mediestøtte til aviser skal komme med krav om abonnentrabatt for studenter og uføre.
Et tredje kan være at NAV finansierer eller subsidierer abonnement på lokalavis for arbeidssøkende.
Jeg er sikker på at Trond Giske (Ap) og Tage Pettersen (Høyre), som debatterte Mediestøttemeldingen på Oslo Media House, kan komme på flere slike løsninger. Regjeringen har allerede vært progressiv gjennom den nye NRK-skattens sosiale profil, og jeg håper at opposisjonen vil være like ambisiøs.
Mediekrisen er ikke over
Det er viktig at Stortinget anerkjenner at mediebransjen trenger økonomisk drahjelp i årene som kommer, men de må også anerkjenne at et informasjonsklasseskille vokser frem.
Gapet mellom de som betaler og de som ikke betaler for nyheter blir stadig større, og dermed vokser også gapet mellom de som har tilgang på samfunnsviktig journalistikk og de som ikke har det.
Mediestøttemeldingen kunne gjerne vært mer ambisiøs, men den er mest foruroligende for de som ikke var spente da Kulturministeren la den frem.
Et mangfold av medier har samfunnsverdi, men det hjelper ikke om mediene ikke leses av et mangfold.
