I stedet for en saklig og fakta­basert debatt ble det til et veritabelt sjøslag

• ERIK IVERSEN, jurist og Venstre-politiker  

Det er mye snakk om FNs nye migrasjonsavtale om dagen. Hva er den egentlig for noe, hva inneholder den, hvilke konsekvenser får den.

De som har deltatt, ja sågar beskuet debatten om innvandring og integrering fra utsiden vet at det er et emne der temperaturen fort blir høy. Nesten uansett hva den konkrete grunnen er. Om det er bruk av klesplagget burkini, om det er hvor mange kvoteflyktninger Norge skal ta imot, om hvilke verdier vi synes er viktige å lære videre. Og om internasjonale avtaler og regler.

Når det så kommer en internasjonal avtale om innvandring og utvandring begynner alarmklokkene hos mange å lyse. Da handler det om en bekymring for at mennesker får flere rettigheter enn de har i dag, om nye politiske signaler om en liberal politikk. De avtalene vi allerede har, kanskje spesielt FNs flyktningekonvensjon, får ofte hard medfart av høylytte stemmer i debatten.

Et av målene i pakten er for medlemsstatene å oppfordre til en evidensbasert samtale om migrasjon. NRK hadde en ypperlig mulighet torsdag kveld i Debatten, men feilet dessverre.

I folkeretten er det et skille mellom juridisk bindende avtaler og politiske avtaler, også kjent som «hard law» og «soft law». «Hard law» er typisk traktater og avtaler som er ment å legge begrensninger og bindinger på statene som signerer. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon er et eksempel. FNs flyktningekonvensjon av 1948 et annet. Barnekonvensjonen en tredje. Og slik kan man fortsette.

«Soft law» er derimot typisk dokumenter som legger fast en erklæring, en intensjon, en målsetting eller en felles oppfatning, uten at meningen er at målene skal bli bindende for statene. Da er gjerne punktene formulert rundere, og språket mer av typen «følge opp», «legge til rette for», «sikre at» eller «arbeide for».

Det er et viktig skille. Men det gjorde NRK lite for å etablere i gårsdagens debatt.

I Global Compact-dokumentet står det at «This Global Compact presents a non-legally binding, cooperative framework that builds on the commitments agreed upon by Member States in the New York Declaration for Refugees and Migrants» (punkt 7).

Lenger ned står det også at «This Global Compact sets out our common understanding, shared responsibilities and unity of purpose regarding migration, making it work for all» (punkt 9, avtalens egen utheving).

Selv hos Faktisk.no sin artikkel om avtalen sier professor Maja Janmyr ved Universitetet i Oslo at avtalen er et «rammeverk for hvordan stater skal samarbeide mot en rekke målsettinger».

Man kunne begynt med å oppklare dette. Men i stedet ble spørsmålet om dette var en avtale og om den var bindende – til et politisk spørsmål som ble ballet mellom debattantene, uten at jeg tror noen av seerne ble særlig mye klokere.

Migrasjonsavtalen er bygget opp rundt 23 mål som statene er enige om. Felles for målene er at de er nødvendige for å sikre en «sikker, ordnet og regulert migrasjon».

Her kan en finne mål som «minimere drivere og strukturelle faktorer som tvinger mennesker til å forlate sine hjemland» (nummer 2), «styrke det trans-nasjonale svaret på menneskesmugling» (nummer 9), eller «investere i utvikling av ferdigheter, og legge til rette for gjensidig anerkjenning av ferdigheter, kompetanse og kvalifikasjoner» (nummer 18).

Mye av dette bør være ukontroversielt. Kanskje var det derfor lite diskusjon om akkurat disse punktene. Men nettopp det gjorde at alt fokus havnet på spørsmålet om ulovlige innvandrere. For en utenforstående fremstår det som at avtalen ikke handler om annet enn innvandrere som kommer til Europa ulovlig. Det gjør den altså ikke.

I punkt 16 skriver landene at «Each objective contains a commitment, followed by a range of actions considered to be relevant policy instruments and best practices. To fulfil the 23 objectives, we will draw from these actions to achieve safe, orderly and regular migration along the migration cycle.» (min utheving)

Jeg tror ikke at mange av seerne hadde lest avtalen på forhånd. Men i stedet for å gå gjennom, i ro og mak, hva avtalen sier, forsvant nyansene fullstendig. Unge Venstre-lederen ble konfrontert med at mål 17 har en leddsetning om «forme oppfatninger om migrasjon», selv om dette er utdypet i det tilhørende kulepunktet.

Det er til og med understreket at partene skal beskytte ytringsfriheten, og at «an open and free debate contributes to a comprehensive understanding of all aspects of migration». Derimot kan det være verdt å spørre seg om et mål om en realistisk og konstruktiv diskusjon om innvandring er noe som er galt. Jeg vil heller ha en diskusjon basert på fakta enn en som er basert på fordommer.

Selvfølgelig kan man diskutere de enkelte punktene, og hvor hensiktsmessige de kan være. Men de er og blir «relevante instrumenter» og «beste praksis». Ikke krav og plikter som Norge nå er nødt til å innføre. Det klarte NRK ikke å oppklare.

Som sagt, innvandringsdebatten tenderer å bli høylytt og het. Jeg kunne ønsket meg en debatt som tok ned temperaturen.

NRK hadde også invitert en forsker (Anne Balke Staver ved OsloMet), som etter mitt syn ga gode svar og nyanseringer. Men hun kunne med fordel kommet først i programmet, og gjerne fått mer tid og plass. Tross alt bør fakta etableres før en kan sette i gang den store politiske debatten, spør du meg. 

Bare NRK kan svare på hvorfor daglig leder i organisasjonen Human Rights Service, Rita Karlsen, fikk mer taletid enn forskeren. Og hvorfor hun var invitert. Hvilket bidrag hun var ventet å gi diskusjonen.

Jeg er ingen tilhenger av no-platforming, men jeg er en stor tilhenger av at debattarrangører har et bevisst forhold til hvem de inviterer, og hvilken debatt det skaper. Og at arrangører kan svare for og begrunne sine valg og sitt dramaturgiske oppsett.

Så sent som for en uke siden vurderte Faktisk at HRS hadde «faktisk helt feil» da de skrev om pengeoverføringer fra privatpersoner i Norge til Djibouti.

«Det er åpenbart at Faktisk.no har svært tungt for det – samtidig som de opptrer som en stalker overfor HRS,» skriver Karlsen i et svarinnlegg på nettsidene til HRS. «Faktisk.no har søkt om 39 millioner skattekroner for å bedrive enda mer tilsløring av de faktiske forhold.»

Er en slik aktør en bidragsyter til en faktabasert debatt om innvandring? 

I stedet for en saklig og faktabasert debatt ble det til et veritabelt sjøslag der deltakerne snakket i munnen på hverandre og fakta ble fremstilt som et vurderingsspørsmål.

Og det er synd, for gjennom Debatten har NRK en ypperlig mulighet til å få til en debatt med et omfang som det er vanskelig å finne andre flater til. Det lyktes de ikke med torsdag kveld.