- TRYGVE AAS OLSEN, fagmedarbeider ved Institutt for Journalistikk
Trond Giske vil ha en debatt om VG-saken som ødela hans comeback i Arbeiderpartiet. Jeg skjønner at han er sinna, men ikke hva som var så forferdelig galt med VGs sak.
For hva skulle VG gjort med tipset om en ny bekymringsmelding til partiledelsen om Giske, med en video der han henger over en ung kvinne, midt på natta, i en bar i Oslo?
Trond Giske, altså, som i sin #metoo-beklagelse sa at han ikke hadde vært sin «oppførsel og rolle bevisst nok», i situasjoner sammen med unge jenter og «mye alkohol».
Det VG, og alle andre redaksjoner, bør gjøre når de får et slik tips er:
- Sjekke om videoen er autentisk. Det gjorde VG. Avisen intervjuet kvinnen Giske danset med, og hun bekreftet at de danset sammen.
- Vurdere om den har allmenn interesse. Det har VG gjort, og mener åpenbart at leserne bør få vite om små og store slag i Ap-maktkampen.
- Kontakte flere kilder, med ulike syn på saken. Det gjorde VG. Både mannen som varslet om videoen og Aps partisekretær fikk uttale seg.
- La den kritiserte part komme til orde. Det gjorde VG. Giske fikk flere tilbud om å kommentere saken, men han svarte ikke på dem.
Så kommer spørsmålet: Burde VG innsett at dansen var uskyldig, og derfor latt være å skrive om saken? Et «ja» her, åpner interessante perspektiver:
Burde VG også vurdert innholdet i varslene om Giske under #metoo, og latt være å skrive om dem redaksjonen mente var uskyldige hendelser?
Hvem i VG burde i så fall tatt disse avgjørelsene? Hver enkelt reporter? Politisk redaktør Hanne Skartveit? Giæver og Joffen? Eller en nemnd, kanskje?
Trygve Aas Olsen
Fagmedarbeider ved Institutt for Journalistikk.
Han har vært journalist og medieleder i en årrekke, blant annet redaktør for Journalisten og redaksjonssjef for DN Etterbørs.
Holder også foredrag og skriver bøker, senest «Skriv enkelt og smart» (2017)
Mediekritikk på Medier24
Medier24.no fortsetter i 2019 vår spalte med en håndfull spaltister som bidrar med mediekritiske tekster og analyser.
Spalten er støttet med tilskudd fra Fritt Ord.
Nei, #metoo-dekningen i Norge ble såpass bra som den ble, fordi redaksjonene ikke ga seg til å vurdere hvilke kvinner som «burde tåle såpass», eller ikke.
Men her sa jo kvinnen som danset med Giske, at hendelsen var uskyldig. Ja, men det mente ikke Knut Sandli, nestleder i fagforeningen hun er medlem av.
Og da må VG vurdere følgende: Når det kommer en ny melding til partiet om Giske, fra en navngitt tillitsvalgt i LO – er det da en offentlig sak?
Ja, etter mitt skjønn har det allmenn interesse. Det forteller noe om maktkampen i arbeiderbevegelsen, hva som skjer bak kulissene – og det skal mediene dekke.
Om dansen var uskyldig, er derfor ikke hovedpoenget. Redaksjoner omtaler også annen kritikk av politikere, som i ettertid viser seg å være ubegrunnet.
Det gode spørsmålet er: Kunne VG kunne dekket den på en annen måte? Det kunne avisen selvsagt.
Alternativ 1: «Giske danser, tillitsvalgt varsler». VG kunne vinklet på hvor lite som skal til for å utløse en sånn bekymringsmelding mot Giske.
VG valgte å vinkle på selve nyheten, men intervjuet også kvinnen. Hun sa at «vi danset og hadde det hyggelig», og følte seg ikke trakassert.
Da hun senere på kvelden ga andre sitater til NRK – som ytterligere avdramatiserte hendelsen – laget VG en ny sak om dette, og la den øverst på VG.no.
Alternativ 2: «Varslet om Giske, uten å spørre kvinnen». VG kunne vinklet på at Sandli var bekymret på vegne av en kvinne som selv ikke var det.
VG intervjuet Knut Sandli, fortalte at han var varsleren, og spurte hva han ønsket å oppnå. Men ikke hvorfor han varslet uten å spørre kvinnen først.
Det burde VG ha gjort, men det er også den eneste kritikken av saken som jeg mener har presseetisk relevans: Avisen unnlot å ta med et viktig poeng.
Alternativ 3: Skjalg Fjellheim, politisk redaktør i Nordlys, lanserer enda en mulighet – at VG kunne latt være å dekke saken «fordi det hele var en bagatell».
En bagatell som fikk valgkomiteen i Trøndelag Ap til å trekke nominasjonen av Giske, og partileder Støre til å si at «tilliten falt bort med denne hendelsen».
Mari Skurdal, ansvarlig redaktør i Klassekampen, skriver: «Om ikke konflikten var tung nok i seg selv for partiet, så har en sensasjonslysten presse hele tida vært rede til å vispe opp stemningen.»
Jeg håper virkelig hun ikke mener at pressen burde overlatt konflikten om Giske til intern behandling i Arbeiderpartiet – fordi den allerede er «tung nok» for partiet.
Nils August Andresen, ansvarlig redaktør i Minerva, skriver at «denne ‘hendelsen’ aldri skulle vært kjent for andre enn de involverte». Så han ville ha tiet den i hjel?
Jeg må nesten spørre Fjellheim, Skurdal og Andresen hva de hadde gjort, hvis redaksjonene deres en dag hadde fått inn følgende tips:
- En tillitsvalgt i LO har en video fra sist helg der Trond Giske henger over en ung kvinne på bar.
- Han mener Giske beføler kvinnen, og oppfører seg uforenlig med arbeiderbevegelsens verdier.
- Han har sendt videoen til Ap-ledelsen, og vil stå fram med navn og bilde – og la seg intervjue.
Hvis kvinnen sa at «videoen ser verre ut enn det var», mens Sandli sto på sitt, at hendelsen diskvalifiserte Giske fra partiverv:
Hadde dere da lagt vekk saken?
