Mediene er heller ikke så opptatt av NAV-klientenes rettigheter

• TRYGVE AAS OLSEN, mediekritiker

Bare 0,7 prosent av kildene i lokal- og regionmedier er klienter, brukere eller pasienter. Blant disse finner vi mottakere av trygdeytelser fra NAV.

Ledere, politikere og politi, derimot, utgjør over 40 prosent av kildene i disse mediene. Journalister interesserer seg minst for de minst privilegerte.

Tallene kommer fra boka Blindsoner og mangfold – en studie av journalistikken i lokale og regionale medier, skrevet av forskere ved Nord universitet.

Forskerne har undersøkt 24 medier på papir, nett, radio og tv – til sammen 6574 journalistiske saker fra 2017. De har også intervjuer journalister.

Når journalister så sjeldent snakker med trygdemottakere, er det ikke rart at NAV-skandalen kunne pågå så lenge uten at mediene oppdaget den.

Nå får NAV, politiet, dommere, advokater og politikere kritikk for ikke å ha gjort jobben sin. Men hva med pressen? I Vær Varsom-plakaten står det:

«Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner...»

Skal journalistene utføre denne oppgaven, må de kjenne, snakke med og lytte til enkeltmennesker og grupper som er utsatt for slike overgrep.

Undersøkelsene som forskerne ved Nord universitet har gjort, og som gjengis i denne boka, viser at journalister heller lytter til makta.

De snakker mer enn tre ganger så ofte med sjefene som med de ansatte. Tillitsvalgte utgjør bare 1,5 prosent av kildene i lokale og regionale medier.

Og som forsker Birgit Røe Mathisen skriver: «Det får konsekvenser for hvem sin kunnskap og hvem sine perspektiv som blir synliggjort».

Ja, akkurat så enkelt er det: Når journalister snakker med maktmennesker, er det deres versjoner av sakene som blir formidlet.

En viss ubalanse må det likevel være: «Når makta skal stilles til veggs, må dens representanter nødvendigvis få uttale seg», skriver Mathisen.

Men makta blir sjelden stilt til veggs. Det ble kjent da litt av undersøkelsen ble offentliggjort i fjor høst – med en påfølgende debatt:

Bare fem prosent av sakene i de undersøkte mediene kan ifølge forskerne kalles kritisk journalistikk. Bare 17 prosent handler om konflikter.

Så vil noen sikkert, enda en gang, diskutere hva som er kritisk journalistikk og i hvor stor grad lokale medier skal drive med dette.

La oss derfor holde oss til kildeutvalget, som er lettere å undersøke enn antall kritiske spørsmål eller konfliktorienterte saker.

Og, ikke minst, lettere å gjøre noe med:

• Neste gang du rapporterer om politikk: Snakk med dem som er berørt av politikken også.
• Neste gang du forteller om en bedrift: Spør hva de ansatte eller tillitsvalgte mener også.
• Neste gang du lurer på hva du skal gjøre: Snakk med en klient, en bruker eller en pasient.

Bare gjennom kontakt med kilder, finner journalister ut hva som skjer. Den som vil vite hvordan det er å være trygdemottaker, må snakke med en.

Bare ved å «beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep», vil mediene oppnå tillit hos de maktesløse – noe mediene sårt trenger.

For hvorfor skal trygdemottakere, underbetalte ansatte eller andre utsatte grupper ha tillit til medier som så ofte formidler maktas synspunkter?

Hvorfor skal ofre for justismord eller andre overgrep kontakte journalister, hvis de ikke har tillit til at journalistene bryr seg om det vil fortelle?

Kanskje var det ikke manglende interesse, men manglende kilder, eller helt tilfeldig. Uansett er det et faktum at ingen journalister oppdaget dette:

• Trygderettens kjennelser som slo fast at uskyldige trygdemottakere havner i fengsel.
• Arbeidsminister Anniken Hauglies innrømmelse i september, om at loven var feiltolket.

Selvsagt er det i NAV, departementet, politiet og rettsapparatet at ansvaret for justismordene ligger. Ingen journalister har skyld i noe av dette.

Men hvis journalistene kunne gjort noe mer, er det «pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.»

Dette har ikke vært tema i mediedekningen: At minst 48 personer ble uskyldig dømt, 36 av dem til fengselsstraff, uten at noen medier fant det ut.

Det bør bli et tema: Hva kunne mediene gjort for å unngå at så mange enkeltmennesker ble utsatt for overgrep fra myndighetene?