Den pågående NAV-skandalen er sjeldent opprørende, kanskje fordi det er så åpenbart for oss alle både hvor voldsom saken er i omfang, og fordi det tvinger oss alle til å sette oss inn i hvordan det må oppleves å anmeldes av statens aller største etat, og dømmes til fengsel, selv om du ikke har gjort noe galt.
Det er en av de største rettsskandalene i norsk historie, med store menneskelige konsekvenser, og det avslører en systemsvikt som tragisk nok har kunnet passere både lovgivere, statlige etater, politiet, rettsvesenet – og mediene.
Så da denne saken sprakk i form av en hastig innkalt pressekonferanse, var det nok flere redaksjoner som stilte seg selv spørsmålet: Hvorfor fanget ikke vi opp dette? Å avsløre denne saken ville utvilsomt vært et skup, i ordets rette forstand. Men også av en annen grunn melder dette spørsmålet seg. For det er nettopp i slike saker, når alle tre grener av maktapparatet svikter, at den fjerde statsmakt rolle er ekstra viktig: Hvem skal ellers ivareta det utsatte enkeltmenneskets interesser?
Kvinnen som ikke fikk reise ut av landet for å besøke sin døende søster. Bestefaren som holdt skjult for barnebarna at han måtte i fengsel. Dette er fortellinger som formelig skriker etter maktkritisk journalistikk. I stedet har norske medier, i år etter år, stort sett danset etter maktens pipe og helt ukritisk videreformidlet politikernes og NAVs egen virkelighetsforståelse, der det aldri hersker tvil om at alle som forfølges av NAV er snyltere og svindlere. Et sted på veien forsvant forståelsen av det åpenbare maktforholdet mellom NAV og landets ledere på den ene siden, mot enkeltmennesker med sykdommer og psykiske lidelser på den andre.
Synes du jeg overdriver? Ta selv en titt på denne VG-saken, der journalisten selv omtaler anmeldte NAV-klienter som «svindlere» og «snyltere». Hva er maktperspektivet i denne saken? Hvilken part får sette premissene?
Eller denne saken i Aftenposten, der en helt ellevill domfellelsesstatistikk legges fram av en begeistret NAV Kontroll-direktør. «Om lag 85 prosent av anmeldelsene våre blir etterforsket av politiet, og det blir tatt ut tiltale. Av disse blir 98 prosent dømt», sier direktøren, uten at journalisten ser ut til å merke seg at en slik domfellelsesstatistikk ellers er noe en vanligvis assosierer med fordums despotiske regimer i øst.
I dette oppslaget synes Dagens Næringsliv å nærmest bare lese opp en pressemelding fra NAV. Ikke ett kritisk spørsmål fremmes. Likeledes med NTB. I denne saken fra Dinside.no stiller i det minste journalisten et spørsmål ved risikoen for at folk uforskyldt kan være uheldige og bryte regelverket, men synes å slå seg til ro med svaret fra NAV: «Hvis vi ser gode grunner til at folk ikke har skjønt det, blir personen ikke anmeldt», uttaler NAV Kontroll-direktøren.
Fasit to år etter er en helt annen: NAV har, med utgangspunkt i en feiltolkning av rettstilstanden, sendt flere titalls mennesker i fengsel og urettmessig krevd tilbakebetaling fra tusenvis av mennesker, hvorav de aller fleste er i en sårbar livssituasjon.
Jeg kunne fortsatt og fortsatt. Alle som kan gjøre et mediesøk (og det kan vel de fleste norske redaksjoner) vil se det samme, tydelige bildet.
Om vi virkelig skal lære av denne saken, fordrer det at vi alle både innser at Norge er en del av EUs indre marked, og at vi ikke alltid har rett – hvor vanskelig det enn må være for oss nordmenn.
Politikerne som har debattert og behandlet disse sakene opp gjennom åra – meg selv inkludert – må gå i oss selv, og tenke over hvor voldsomt kjør vi alle har bidratt til for å mistenkeliggjøre mennesker som ikke har gjort annet enn å motta ytelser de har krav på.
Påtalemyndigheten må gjøre noe så selvsagt som å selv vurdere det rettslige grunnlaget før de reiser tiltale mot utsatte mennesker.
Forsvarsadvokatene må legge fra seg forsøkene på å bruke denne saken som brekkstang for økte salærer og gjøre jobben sin skikkelig, og dommerstanden må tenke lenge og grundig over hvordan de har kunnet dømme flere titalls uskyldige mennesker til fengselsstraff.
Men norske medier må også stille seg det grunnleggende spørsmålet: Hvordan kunne de så ettertrykkelig danse etter maktens pipe, i år etter år? Hvorfor har journalistikken som dekker trygdesvindel-saker og domfellelser stort sett båret preg av indignerte heiarop på statens vegne? Hvordan har et nesten samlet pressekorps så grundig kunnet svikte sitt selvbilde som «den lille manns» forsvarer?
Mediebransjen og norske redaksjoner er, jevnt over, ikke særlig gode på å ta selvkritikk. De siste årene har vi sett flere eksempler på at durkdrevne redaktører selv går i de klassiske «håndterings»-fellene når de har gjort åpenbare feil. Og det er kanskje ikke så rart. Heldigvis har vi i dag en partiuavhengig presse, men forestillingen om seg selv som objektiv, uhildet formidler av sannhet sitter nok sterkt i norsk presse. Og når ens oppdrag først og fremst er å gjøre noe så viktig – og hederlig – som å se makten i kortene, er det kanskje lett å glemme at en selv er en maktutøver, både over enkeltmennesker og over samfunnsdebatten.
Her må imidlertid stolthet legges til side. At vi har kunnet behandle tusenvis av mennesker urettferdig i ei årrekke, og sendt titalls uskyldige i fengsel, er en voldsom skandale og en kollektiv svikt som krever at alle fire sentrale samfunnsinstitusjoner evner å ta reell selvkritikk, slik at vi kan hindre at noe lignende skjer igjen. Hvor fristende det enn må være å isolere dette til ukultur i en enkelt statlig etat, kan det ikke herske tvil om at langt, langt flere må være med og bære dette ansvaret.
Det ansvaret må norske medier nå være med og ta, på ordentlig.
