- STEINAR ULRICHSEN, redaktør i Sandefjords Blad.
Jeg er redaktør i Sandefjords Blad. Onsdag 26. august ble vi felt i Pressens Faglige Utvalg. PFUs kjennelse og begrunnelse er lest og publisert slik vi skal.
Vi tar alle kjennelser fra PFU på alvor. Vi bruker dem – enten vi får medhold eller blir felt – aktivt i redaksjonen som læringsmidler. Denne gangen er dette vanskelig for meg som redaktør. For det PFU uttaler er prinsipielt problematisk, praktisk en tilnærmet umulighet og har så negative konsekvenser for journalistikken at det burde bekymre langt flere enn meg.
Derfor gjør jeg noe så uvanlig som å lufte mine bekymringer og tanker i et fagmiljø blant mediefolk som leser Medier24 og som er opptatt av journalistikkens vilkår og rammebetingelser. Jeg spør meg og dere: Kan vi akseptere det PFU mener vi skal lære av og rette oss etter basert på kjennelsen i Sandefjords Blads «oppsigelsessak»? Er det virkelig slik at vår opplysningskontroll innebærer at journalister heretter må etterprøve, dokumentere og vurdere grunnlaget kilder har for verdivurderinger og følelser de gir uttrykk for?
Bakgrunnen for mine spørsmål og min bekymring er en oppsigelsessak vi skrev om i vår. I en stor teaterorganisasjon ble en kjent og kjær daglig leder oppsagt av styret med styreleder i spissen. Saken hadde åpenbart offentlig interesse. Hverken daglig leder, hans advokat eller styreleder ønsker å si noe om bakgrunnen for oppsigelsen, annet enn at det dreide seg om en oppsigelse.
Styrelederen uttalte at han ikke ville si så mye, men delte denne vurderingen med våre lesere: «Når man går til oppsigelse av en ansatt er det alltid med bakgrunn i alvorlige forhold.»
Den oppsagte daglige lederen var tydelig på at han ikke ville snakke med oss og henviste til sin advokat som kom med følgende knappe uttalelse: «Dette er en vanlig oppsigelsessak, og jeg vil ikke gi noen kommentarer til den.»
Det ble gjort flere forsøk på å få ham til å si mer. Det endte med at han presiserte: «Jeg vil ikke gi noen kommentar til denne saken, utover at det er en vanlig oppsigelsessak.»
Siden ingen av partene ville si noe om de bakenforliggende og direkte forholdene som lå til grunn for oppsigelsen, valgte vi å fokusere på styrelederens uttalelse. Vi synes styreleders vurdering av oppsigelsessaker er vesentlig. Og publiserte den.
Det skulle jeg, om jeg forstår utvalget rett, ikke ha gjort. PFU mener vi ikke lenger kan gjengi slike vurderinger, med mindre vi finner en metode på å etterprøve at de tenker det de faktisk sier de tenker.
Vi er altså felt for manglende opplysningskontroll av innholdet i styreleders uttalelse, der han gir en verdivurdering av alvorlighetsgraden av en oppsigelse. Vi ble også felt for brudd på 4.14, samtidig imøtegåelsesrett av en sterk beskyldning. Men Pressens Faglige Utvalg presiserer her at bruddet på 4.14 i vårt tilfelle kun følger at vi først ble felt på punkt 3.2 – om manglende opplysningskontroll.
For å sitere fra fellelsen: «Utvalget reagerer derimot på påstanden fra organisasjonens styreleder om at det lå «alvorlige forhold» bak oppsigelsen. Redaksjonen er forpliktet til å kontrollere slike påstander så langt det lar seg gjøre. Jf Vær Varsom-plakatens (VVP) 3.2 og PFU mener opplysningskontrollen i dette tilfellet har vært mangelfull.»
Utvalget går også videre og mener at «påstanden» burde vært forelagt både advokat og den oppsagte. Også her er jeg alvorlig i stuss over de kravene PFU setter opp. Både den oppsagte og advokaten er jo godt kjent med både saken og hva styreleder tenker om den fra før. Mener PFU at vår plikt til å kontrollere opplysningenes innhold eller grunnlaget for styreleders verdivurdering av forhold han mener gir grunnlag for en oppsigelse med dem? Det er jo dette vi hviler vår sak på. At styreleder kvier seg til å gå til oppsigelser, og mener det alltid vil være alvor bak slike saker, er verken en påstand eller en anklage, men uttrykk for hvordan han ser på både denne og andre oppsigelser.
Vår rett til å videreformidle en verdivurdering kan ikke stanses av et krav om å kontrollere utsagnet med «motparten». Det er en lang praksis i norsk presse, bekreftet av rettsvesenet i flere saker, at vi må kunne formidle verdivurderinger uten å kontrollere om meningene eller grunnlaget for vurderingene stemmer og har grunnlag i fakta.
Slik må det også være i saker av den typen vi nå er felt for. Fakta vi har formidlet er korrekt – det foreligger en oppsigelse. Vi har ikke hatt mulighet til å kontrollere grunnlaget, siden ingen av partene har ønsket å uttale seg om innholdet i saken. Vi har derfor gjort det vi som journalister kan gjøre.
At PFU mener at dette ikke er nok, er bekymringsfullt. Og jeg kan vanskelig se at vi skal ta med oss lærdommen fra PFU i denne saken videre.
Det hører med til saken at det ellers er en del forhold som Sandefjords Blad kunne ha gjort bedre, og som vi allerede hadde tatt selvkritikk for før utvalget fikk saken på sitt bord. Det er bra – det er slik Pressens Faglige Utvalg skal fungere.
Men PFU skal ikke la seg styre av følelser og sympatier med klager, slik det ser ut til at de har gjort i dette tilfellet. Derfor mener jeg det også må reises en debatt om hvorvidt utvalget er på feil spor og har vist en mangel på prinsipiell tankegang.
Eller blir det en verdivurdering som Medier24 nå må utføre opplysningskontroll på før de eventuelt publiserer dette leserbrevet?
