VG tar feil: Andelen uføre nordmenn er ikke rekordhøy

• ØIVIND FJELDSTAD, ansvarlig redaktør, Velferd.no. Artikkelen ble først publisert på Velferd.no, og er gjengitt med tillatelse.
• Oppdatert onsdag 11. mars, 10:20: Siste del av innlegget kom ikke med i den opprinnelige teksten, og det er nå rettet opp i.

I et stort intervju med arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen i forrige uke tegnet VG et dystert bilde av uføreutviklingen i Norge.

«For første gang utgjør de uføre over ti prosent av folk i arbeidsfør alder: 10,3 prosent», skriver VG i saken. Den ble slått opp over to og en halv side i papiravisen sist tirsdag og publisert på nett to dager senere.

Teksten følges av en graf basert på tall fra Nav, som synes å vise en utvikling med en kraftig økning i andelen uføre i befolkningen.

«OPP, OPP: Andelen uføre i Norge har passert 10 prosent», lyder teksten under grafen i nettversjonen av artikkelen.

I en ny artikkel på lørdag, der SV-leder Audun Lysbakken blir intervjuet, gjentar VG at  andelen utføre for første gang er over ti prosent. Den saken blir fanget opp av NTB, som videreformidler VGs budskap. 

«Bare i fjor ble det nesten 13.000 flere uføre i landet, og for første gang utgjør de uføre over 10 prosent av folk i arbeidsfør alder», står det i NTB-meldingen, som blant annet blir publisert i Nettavisen.

Høyere andel uføre før

Både VG og NTB tar feil.

VGs sak har bare med uføretall fra 2010 til 2019, og i den perioden har det vært en økning i uføreandelen på 0,8 prosentpoeng. På Navs nettsider ligger imidlertid tall for tidligere år lett tilgjengelig. En rask sjekk der viser at andelen uføre også tidligere har ligget over ti prosent. 

Flere år på begynnelsen av 2000-tallet var andelen uføre i befolkningen høyere enn den er i dag.

I hele seksårsperioden 2001-2006 var andelen uføre ti prosent eller mer. I 2003 og 2004 var uføreandelen 10,4 prosent, i 2002 og 2005 var andelen 10,2 prosent og i 2001 og 2006 var andelen akkurat 10 prosent.

«Nesten på nivå med toppåra»

Man behøver for øvrig ikke lete i statistikken på Nav.no for å finne ut at vi ikke har fått en rekordhøy andel uføre. Det holder å lese pressemeldingen Nav sendte ut 14. februar i år, sammen med uførestatistikken for 2019.

Av den går det klart fram at andelen uføre har vært høyere før.

«Prosentdelen av befolkninga som får uføretrygd er nesten på nivå med toppåra 2003 og 2004», sier Nav-direktør Sigrun Vågeng i pressemeldingen.

«Mellom september 2003 til og med mars 2005 var uføreandelen på 10,4. Derfor skrev vi ‘på nesten samme nivå’ i siste pressemelding», forklarer statistikkseksjonen i Nav i en epost til Velferd.no.

Feil at ingen uføre jobber

I e-posten påpeker Nav også at det å være ufør ikke er ensbetydende med at man står utenfor arbeidslivet, slik man kan få inntrykk av fra oppslaget i VG.

VG skriver blant annet at «100,7 milliarder kroner bruker Norge i år på folk i arbeidsfør alder, som ikke jobber: De uføre.»

Mange av de uføre har imidlertid en gradert uføretrygd og kombinerer uføretrygd med å jobbe deltid.

«Det er viktig å understreke at uføretrygdede også jobber. Per september jobber 18,2 prosent av de uføre og inngår dermed i arbeidsstyrken.», skriver Nav i e-posten til Velferd.no.

Ved utgangen av fjoråret var det drøyt 58.000 som hadde en gradert uføretrygd. Av disse hadde om lag 24.000 en uføregrad på 50 prosent, viser Navs tall.

Graf gir inntrykk av kraftig økning

Den grafiske framstillingen av uføreutviklingen i VGs oppslag bygger opp under inntrykket av at økningen i andelen uføre har vært dramatisk de senere årene.

Ved bare å ta med tall fra 2010 til 2019, og ved å starte den loddrette aksen på 9 prosent og slutte på 10,4 prosent, får man en langt mer dramatisk kurve enn om man hadde tatt med flere år og foretatt en mer moderat trunkering. 

(Å trunkere en graf betyr man avkorter den loddrette y-aksen. En sterk avkorting kan skape et inntrykk av at endringer er større enn de er i virkeligheten.)

En graf over utviklingen der man viser en skala fra 8 til 11,5 prosent og tar med alle år etter årtusenskiftet, gir et ganske annet bilde. Den viser at uføreandelen har vært relativt stabil, om man ser to siste tiårene under ett:

Grafer kan lyve

Hvordan man framstiller statistikk grafisk er avgjørende for hvilket budskap som formidles. Noen ganger kan det gå helt galt, som en sak i A-magasinet til Aftenposten nylig viste.

Et oppslag i A-magasinet der fastlegers fortalte sine historier om kravstore pasienter, inneholdt i nettversjonen blant annet en graf over andelen uføre. Den tok bare med årene 2015-2018, og grafen hadde bare med intervallet mellom 9,7 og 10,1 posent.

En økning på 0,4 prosentpoeng framsto dermed som en eksplosjon. Også grafer over antall sykmeldinger og legekonsultasjoner ga et tilsvarende inntrykk.

De dramatiske kurvene dette resulterte i, førte til at Aftenposten fikk skarp kritikk for en misvisende framstilling av virkeligen. «Kort kurs i hvordan man lyver med grafikk», skrev journalist og kommentator Sven Egil Omdal på Facebook.

Kritikken førte til at sjefredaktør Trine Eilertsen i Aftenposten la seg paddeflat.

«Dette er misbruk av statistikk og ikke en måte vi skal fremstille tall på. Vi skal bruke lengre tidsserier og ikke trunkere grafer på denne måten. Det er bare å beklage», skrev hun på i en kommentar under Omdals kritikk på Facebook. Grafene i saken på nettet ble endret, slik at de ga et mer bilde som stemte bedre over ens med den faktiske utviklingen.

Virkeligheten er dramatisk nok

Den som følger med i norske aviser, kan få inntrykk av at det foregår en ukontrollert økning i nordmenn som går på uføretrygd. At vi er vitne til en uføreeksplosjon. Kreativ grafikk med kurver som peker rett til himmels, og oppslag som feilinformerer om uførerekorder, bidrar til å bygge opp under et slikt bilde.

At man i presentasjon av uførestatistikk glemmer at en stor andel av de uføre faktisk har en tilknytning til arbeidslivet, bidrar også til å gi et dystrere bilde av situasjonen enn det er dekning for.

Oppslag med sterke grafiske virkemidler og misvisende eller direkte feil informasjon, kan bidra til å svekke tiltroen til medienes vilje og evne til en gi et balansert og korrekt bilde at utfordringene velferdsstaten står overfor. Det kan legge snublesteiner i veien for en opplyst debatt om disse utfordringene.

Overdramatisering er unødvendig. Virkeligheten er dramatisk nok.