- Hvis dette barnet hadde vært født i Vesten, ville han overlevd. Det er sykdommer vi kan behandle. Men ikke her, hvor helsevesenet er svakere og påvirket av mange år med krig. Jeg fulgte livet hans de fem dagene han levde, forteller Kristin Solberg.
Det er SKUP-konferansen i Tønsberg, og lørdag morgen starter med alvor: Tidligere Aftenposten-journalist, nå NRK-korrespondent Kristin Solberg, forteller om sine erfaringer, historier og opplevelser gjennom flere år i felten.
Fra både krig og menneskelige skjebner. I land som Afghanistan, India, Pakistan og Midtøsten.
Og med stadig nye perspektiver. En reportasje ble til etter en uttalelse fra en hjelpearbeider i Redd Barna:
- En hjelpearbeider sa til meg: Mediene skriker ut om fem barn som dør i bombeangrep. Men ikke om de 550 barna som dør hver dag av andre årsaker, forteller Solberg.
- Han mente ikke at det ikke var ille at fem barn blir drept i Kabul i selvmordsangrep. Men poenget hans var at mange flere barn dør hver eneste dag av noe som lett kan forebygges. Men det skriver vi lite om, sier hun til den store salen i Oseberg kulturhus en lørdag morgen.
Det førte blant annet til reportasjen om det barnet som levde bare fem dager.
På SKUP møter hun NRKs Fredrik Solvang som intervjuer, og svarer på spørsmål om om erfaringene i krig. Om sikkerhetsutfordringer. Og om å ville fortelle mer enn «bare» krigen, frontlinjen og kampen om makta.
- Leserne og seerne kan bli litt lei av kulene og bombene. Jeg går ofte litt bak det som skjer i frontlinjen. De sakene jeg får mest respons nå er når jeg forteller de helt menneskelige historiene, forteller Solberg.
- Vi må selvsagt fortelle hvordan krigen går militært også. Og jeg har vært mange ganger i frontlinjen. Men det er viktig å fortelle om hvordan mennesker påvirkes av det, og det er mange historier bak krigslinjene, sier hun.
En av disse historiene som hun snakker om, handler om kjønnslemlestelse og omskjæring i Egypt. En sak Solberg ikke fikk på trykk i en amerikansk avis hun også jobbet for:
- Redaksjonen mente ikke den var relevant nok. Men dette er noe som angår nesten alle kvinner i Egypt. Selvsagt var det viktig å fortelle om det, mener Solberg.
Solberg forteller også om mange aspekter av det å jobbe utenriks i fremmede land:
Om å alliere seg med venner, kjente og veivisere. Om å gå i burka og bli en «klumsete burkagåer» for å prøve å infiltrere seg. Om konspirasjonsteorier om konspirasjonsteorier om konspirasjonsteorier.
Og om om å jobbe utenriks i felt, ofte uten tilgang til internett.
- Med manglende kommunikasjon, er det noen ganger vanskelig å få oversikt over alt som skjer?, spør Fredrik Solvang.
- Ja, ddet er det. Og noen ganger i felt hender det jo at desken hjemme vet mer enn meg, repliserer Solberg.
Sikkerhet er og blir viktig i krigssoner og ustabile områder. Noen ganger blir det også for farlig:
- Jeg skulle til det området hvor to syriske journalister ble kidnappet. Hver natt drømte jeg at jeg døde. Det var for mange løse tråder. Jeg hadde fått aksept fra Aftenposten for å dra, men måtte si til dem: Dette gjør jeg ikke, det blir for farlig, forteller hun.
Vil finne historiene
Men tilbake til historiene. Du er veldig opptatt av caser og historier, spør intervjuer Fredrik Solvang. NRK-kollegaen svarer:
- Ja - det er litt fordi - når det handler om krig, blir det ofte veldig vanskelig å forholde seg til, særlig langt borte. Hvor mange ble drept i Sanaa i Jemen i går? 120 mennesker? Jeg er opptatt av dette, men jeg har nesten glemt det. Det er vanskelig å relatere seg til. Derfor mener jeg det er riktig å fortelle også historien om lille Fatima som ble drept, sier Solberg.
- Men du kan selvsagt ikke fortelle alle de stemmeløses historie. Det dør mange hundre tusen mennesker i krig, legger hun til.
En av disse historiene handlet om en jente som ble gjengvoldtatt i India, og senere døde. Kristin Solberg møtte familien hennes. Hvordan angriper man en slik sak?
- Jeg trodde jeg skulle få fem minutter med dem, men de syntes det var godt å snakke. Intervjuet varte flere timer. Men jeg begynte jo ikke å snakke om hvordan det var å få beskjeden om hva som hadde skjedd med datteren. Det var jo ikke slik de ville at hun skulle bli kjent. Jeg spurte hvordan datteren hadde vært da hun levde.
- Så fikk jeg en historie om en jente som hadde så fin håndskrift at alle lurte på hvem som hadde skrevet den, sier hun.
Slik blir det lettere å relatere seg til historien, mener Solberg.
