DEN TYSKE FINANSMINISTERENS pressekontor brukte tidligere denne måneden 66 timer på å redigere og godkjenne et intervju Süddeutsche Zeitung hadde gjort med statsråden.
Tyske journalister er misfornøyde med en praksis for sitatsjekking som er akseptert der i landet, og som er utbredt også hos oss, muligens i enda høyere grad enn tidligere.
Bård Borch Michalsen:
Kommentatoren begynte å arbeide som journalist midt på 1970-tallet, Han har arbeidet i dags-, fag- og ukepresse, nærradio, lokal-TV og nyhetsbyrå, er utdannet cand.polit/medieviter og er i dag førstelektor i organisasjon og ledelse ved Handelshøgskolen UiT, Det arktiske universitet, Campus Harstad.
En av grunnene som gis, er hensynet til representanter for Tyskland som skal møte journalister i land hvor sitatsjekking sees på som en vederstyggelighet i strid med pressens redigeringsrett.
Volkswagens direktør Matthis Müller var tidligere i januar på USA-turné for å forsikre amerikanerne om at alt er var så mye bedre på stell, men i direkte-intervju med en radiokanal kom Müller i skade for å si at utslippsskandalen fra i fjor var å se på som et uhell.
Deutsche Welle mener VW-direktøren uttalte seg så pass uheldig fordi han hjemme er godt vant til å redigere sine uttalelser i ettertid og derfor kan være noe slumsete i sine uttalelser.
SLIK GÅR IKKE i USA, og det var også amerikanske erfaringer som for drøyt 20 år siden resulterte i at norsk presseetikk fratok intervjuobjektene en rett til å godkjenne intervjuer.
For frem til 1994 var det allment akseptert også hos oss at intervjuobjektene så å si eide sine uttalelser og således også hadde all mulig rett til å redigere intervjuer og endog kunne trekke dem.
Ikke alle syntes dette var stas, og vel kjent er intervjuet Nils Chr. Geelmuyden i 1993 foretok med statsminister Gro Harlem Brundtland.
Statsministerens kontor gikk inn i teksten med hard hånd og rød penn, med endringer som Geelmuyden ikke kunne godta.
Til slutt lot journalisten og tidsskriftet Kapital hele intervjuet bli trykket eksakt slik ordene hadde falt opprinnelig, med alle de innskutte bisetninger Harlem Brundtland hadde for vane å la komme ut av munnen.
NORSK PRESSES PRAKSIS frem til 1990-årene var basert på en gammelmodig lojalitet til kildene og en oppfatning av at intervjuobjekter rettslig har en medopphavsrett til uttalelser som gis til journalister.
Lojaliteten til kildene forsvant i årenes løp, og det samme gjorde det synspunkt at intervjuobjekter har noe å fare med rettslig.
Det finnes heller ingen rettslig praksis til støtte for et slikt syn.
Norsk Presseforbund speilvendte prinsippet om godkjenning av intervjuer da Vær varsom-plakaten ble revidert i 1994; redigeringsfullmaktene som var gitt til intervjuobekter, ble inndratt.
Vær varsom-plakatens punkt 3.8 lød fra 1994 slik:
3.8. Endring av avgitte uttalelser bør begrenses til korrigering av faktiske feil. Ingen uten redaksjonell myndighet kan gripe inn i redigering og presentasjon av redaksjonelt materiale.
PUNKTET KAN VANSKELIG sies å være krystallklart, men ett hovedprinsipp ble utkrystallisert:
I utgangspunktet har intervjuobjekter ikke rett til innsyn i upublisert materiale, og deres fullmakter til redigering er begrenset til å korrigere faktiske feil.
Ved utgangen av det forrige årtusen spurte jeg 100 norske journalister om deres praksis.
Konklusjonen var denne: Norske journalister gir intervjuobjektene langt større kontroll over det ferdige resultat enn kildene har krav på etter gjeldende presseetikk.
Min antakelse er at sitatsjekking er blitt enda mer vanlig etter årtusenskiftet.
Teknologisk gjør den elektronisk kommunikasjon oversendelse av intervjuutkast raskere og enklere enn tidligere, og i mange sammenhenger ser jeg at sitatsjekking blir beskrevet som en opplagt rettighet for intervjuobjekter.
SLIK ER DET IKKE, og i 2013 ønsket pressen å skjerpe bestemmelsene. Resultatet ble et litt underlig kompromiss med et tilleggsmoment i punkt 3.3 om premisser for intervjuer (tillegget uthevet):
3.3. Det er god presseskikk å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner og ellers overfor kilder og kontakter. Avtale om eventuell sitatsjekk bør inngås i forkant av intervjuet, og det bør gjøres klart hva avtalen omfatter og hvilke tidsfrister som gjelder. Redaksjonen selv avgjør hva som endelig publiseres.
Tillegget var ment som en klargjørende innskjerping. Punktet skriftliggjør at avtaler bør inngås på forhånd og at avtalene bør være presise.
Til slutt sier så 3.3. at redaksjonen selv skal avgjøre hva som endelig publiseres.
Det er en bråkjekk formulering uten verdi dersom redaksjonen allerede har avtalt seg bort fra en slik rett, som burde ha vært opplagt - og faktisk er en bærebjelke i vårt pressesystem.
TYSKE JOURNALISTER diskuterer nå sitatsjekkens fremtid opp til debatt.
Norske medier har mye å bale med for tiden, men burde likevel ta seg bryet verdt å vurdere både praksis og formuleringer i Vær varsom-plakaten på nytt.
Hvis ikke vil sannsynligvis sitatsjekking bli enda mer utbredt, og plutselig er vi tilbake til 1954.
Da uttalte Det Faglige Utvalg (forløperen til Pressens Faglige Utvalg):
«Bordet fanger ikke. Man skylder intervjuobjektet lojalitet.»
