- JA, DET ER en litt merkelig ironi, humrer Rodney Dean Sieh, sjefredaktør i Front Page Africa.
Han er en munter mann med godt humør, klar røst og et sterkt engasjement. Det er lite som vitner om at mannen jeg spiser lunsj med på Quality Hotell i Tønsberg har sittet to ganger i fengsel for journalistikken han bedriver.
En av gangene ble han dømt til 5000 års fengsel. I et Liberia hvor presidenten heter Ellen Johnsen Sirleaf og fikk Nobels Fredspris for noen år siden.
Mer om det siden.
RUNDT OSS ER det også lite som minner om pressefriheten i Rodneys hjemland.
Et ukjent antall politifolk, flere av dem tungt bevæpnet, sørger for sikkerheten på hotellet hvor gravejournalistenes konferanse finner sted denne helga.
- Dere kan snakke om disse kontroversielle temaene uten at noen angriper dere eller at det kommer brev fra myndighetene, konstaterer Rodney Dean Sieh.
Og fortsetter:
- Jeg liker å være i Norge. Det er en stor forskjell på hvordan vi har det hjemme, og å oppleve den norske kulturen. Dere har mye frihet og mye debatt. Det har vi også, men det er tildels på papiret og vi møter mye motstand. Særlig fra myndighetene.
Samtalen var en del av «Frie Medier»-programmet på konferansen, hvor vi møtte både Sieh og en annen redaktør: Kate Thomas, som står bak nettavisen Eboladeeply.
De kunne fortelle historien vi også har hørt i norske medier denne våren. Ebola-epidemien er på tilbaketog. Igjen står flere land som er hardt merket av krisen. Og en verden som ikke alltid har fått det rette bildet av situasjonen.
- Først så var de ikke der. Og når Vesten først skulle skrive om ebola, var målet å skape frykt. Hvis du så på CNN, trodde du at man garantert skulle dø neste dag hvis du fikk ebola. Det virket som om antall seere og lesere ble viktigere enn å opplyse, sa Rodney Dean Sieh under samtalen.
Kate Thomas var ikke uenig.
- Men, dekningen har blitt bedre, etter hvert som media har lært mer. Særlig fra medier som New York Times, sa hun.
