Mørkere og ærligere, men fortsatt samme univers. Fredag slippes «Unge lovende» sesong 2 på nett

Oslo (NTB-Gitte Johannessen):

Når «Unge lovende» vender tilbake fredag, lover serieskaper Siri Seljeseth en andresesong som er ærligere enn den første.

– Det blir fortalt historier der som jeg er glad i, sier Seljeseth (28) – som ikke bare er ung og lovende lenger. Hun har levert og er suksesserklært.

Allerede er sesong tre under arbeid: Den spilles inn til våren.

Suksessen til første sesong traff henne litt uventet, sier hun til NTB samme uke som seks nye episoder av «Unge lovende» slippes løs på seerne på nett – før lineær TV får sitt fra tirsdag av.

– Det fungerte bra for første sesong, så da fortsetter vi med det. Jeg tenker på serien som en tre timers film, da kan vi strekke handlingen utover på en annen måte også. Det er slik jeg liker å se serier – i ett.

Åpen slutt

Siri Seljeseth møter NTB i produksjonsselskapet Monsters lokaler i Oslo. Der deler hun kontor med medforfatter av manuset til serien, Mads Løken. 

– Vi blir enig om de lange linjene, og så går vi hjem og skriver hver for oss. Vi har hovedansvar for tre episoder hver. Begge er under huden på karakterene og universet, sier hun.

At det blir en tredje sesong, bestemte NRK seg for etter å ha sett råklipp av sesong to. Det gjorde at Seljeseth og co. ikke rundet av handlingen.

I stedet er det en mer åpen slutt.

– Samtidig vil jeg ikke ha for mange sesonger. fordi «Unge lovende» handler om en spesifikk tid i livet som er intens – men som ikke varer lenge.

Må ikke velge

– Konkurranseforholdet mellom «Unge lovende» og «Skam» har fått mye oppmerksomhet?

– Hadde dette vært mannlig drevne serier hadde de to seriene neppe blitt satt opp mot hverandre. Ingen sier «du må velge mellom Nobel og Frikjent». Men fordi begge har unge kvinner i front, ble det oppslag om «cat fight». Vi kjente oss ikke igjen i det hele tatt, vi er kjempefans av dem!

Seljeseth synes heller ikke det er produktivt å tenke at seriene er i konkurranse med hverandre, og tenker heller de bygger hverandre opp. Seriene er også svært forskjellige, forklarer hun:

– «Skam» representerer ungdomstiden med håp og stjerner i øynene, mens «Unge lovende» foregår i brytningspunktet mellom drømmene og virkeligheten. Derfor treffer vi ikke de helt unge, de har ikke vært der ennå.

– Men det har du?

– Jeg har fått såpass distanse til det som har skjedd, at jeg ser humoren. Ting som var tragiske da de skjedde, viser at formelen stemmer: Gi det tid, og det blir komedie.

Ble stoppet

– Spent når du skal følge opp egen suksess?

– Det er økt forventningspress og stressnivå, ja. Vi følte et stort ansvar, kastet alt vi hadde skrevet til sesong 2, og begynte på nytt. Men til slutt innså at vi måtte gjøre det samme som for første sesong – å fortelle gode historier som vi ønsker å fortelle, og ikke prøve å gi publikum det vi tror de vil ha, sier Seljeseth og medgir:

– Jeg ble litt distrahert av alt oppstyret. Vi ble fortalt at dette var «en smal serie», så det kom brått på, sier hun og minnes hvordan få noterte seg «Unge lovende» da NRK presenterte høstprogrammet for 2015 – og enda færre forstod hva som var i vente.

– Det er flere ganger jeg har skulle pitchet ideen, og blitt stoppet på «det handler om tre jenter». Da er jeg blitt fortalt at «det nok er en serie som passer bedre for kona mi enn meg». Jeg liker ikke ordet «jenteserie» fordi jeg syns det indikerer at noe som handler om jenter ikke skal være interessant for noen andre enn oss selv, sier hun.

Det viste seg at hver episode i snitt ble sett 672.000 ganger. Ikke lenge etterpå eksploderte «Skam»-interessen. Et nytt fenomen hadde inntatt norsk medievirkelighet.

Hvor personlig er det egentlig?

På kontorveggene til Siri Seljeseth henger håndskrevne diagrammer over hovedkarakterenes personligheter og særtrekk.

På en korktavle henger kort med handling, med fargekode for hver av de tre jentene. Elise er blå, Nenne er rød og Alex grønn.

Hit var det Siri Seljeseth kom med sitt univers, sin idé, sitt manus, sin stemme.

Og skulle spille en av hovedrollene selv. Hun ler når «hvor personlig er det»-spørsmålet kommer, og påpeker:

– Det er et skriptet drama; fiksjon der jeg tar utgangspunkt i noe ekte og troverdig. Ja, min historie var en fin start, sier hun og sikter til førstesesongen hvor Elise var standupkomikeren som ble nektet visum til USA.

– Men nå blander jeg, og gir for eksempel ting fra mitt liv til de andre karakterene. Jeg liker fri flyt-skriving. Jeg lager sinnssyke mengder med kaffe og starter med første replikken i en scene og bygger på derfra. Den delen koser jeg meg mest med.

Å sitte i klipperommet og se seg selv i aksjon er derimot verre.

Men Siri Seljeseth begynner å bli vant til det.