Aldri før har det vært viktigere å fortelle åpent om hvordan vi løser samfunnsoppdraget.
Det var det året vi ble hekta på en tv-serie der målgruppen var 16 år gamle jenter. Det året vi begynte å snakke om detpostfaktuellesamfunn.
Vi fikk Brexit, Trump og en stor diskusjon om tillit og falskenyheter. Store mediehus la ned lokalkontorer, og TorryPedersen fikk mye kritikk for sin rørlegger-replikk.
Året startet med det Budstikkas kommentatorer seinere karakteriserte som en presseetisk hjerneblødning. Dekningen av saken der en 13 år gamle jente døde på en hytte i Valdres nyttårsaften skulle føre til massiv presseetisk debatt både i 2016 og 2017.
Breivik-rettssaken bød også på en rekke etiske utfordringer, og mange mente pressen burde holde seg for god til å referere massedrapsmannens provokasjoner i retten. PanamaPapers lærte Aftenposten og oss andre mye om verdien av samarbeid.
Og i Tyrkia fengslet president Erdoğan journalister og redaktører i hopetall. En av dem som fortsatt sitter fengslet når dette skrives er Kadri Gürsel, som deltok på pressefrihetens dag 3. mai i Oslo.
I snart et tiår har det vært vanlig at norske redaksjoner har levert et regnskap som handler om mer enn de tallene de sender til Brønnøysund.
Svært mange har utviklet sine rapporter og funnet en form som ikke blir for arbeidskrevende å produsere samtidig som den inneholder tilstrekkelig innhold til at det gir mening og kan være en dokumentasjon på det året som har gått.
I en tid da vi alle halser videre, alltid videre, er det lett å glemme å puste ut og se seg tilbake.
Men skal vi lære av fortidas tabber og suksesser må vi sørge for å se arbeidsøktene i sammenheng.
Hvilken form og hvilket tidsperspektiv vi velger, er opp til den enkelte redaksjon og redaktør. Vi håper imidlertid at norske redaktører ser verdien av denne typen arbeid og ikke skyver det bort i en tid da prioriteringene er blitt strengere.
Den beste medisinen mot falske nyheter og manglende tillit til redaktørstyrte medier er kildekritikk og redaktører som forstår betydningen av åpenhet og som raust viser fram verdien av ekte nyheter.
Denne rapporten er et forsøk på å bidra til å fremheve akkurat dette – og samtidig oppfordre til økt samarbeid, erfaringsutveksling, evaluering og læring.
Når journalistikken er under press, når de presseetiske idealene blir utfordret, når vår felles offentlige samtale er i endring – så øker viktigheten av å vise fram den frie og uavhengige journalistikken og være åpen om metoder, etiske problemstillinger og veivalg.
Tusen takk til alle som har bidratt til rapporten, takk for at vi har fått bruke bilder fra mediehusene, NTB scanpix og Årets bilde. Takk for alle tekstene til Medietanker. En særlig takk til Polaris Media som har latt oss bruke den plattformen de har utviklet for redaksjonell rapportering.
Har du kommentarer og forslag til hvordan denne rapporten kan fungere enda bedre - og til hvordan vi kan bidra til nye arenaer for redaktørfaglig samarbeid og kompetanseheving?