Hvis du vil synse om dette, kan det være greit å gjøre det på grunnlag av fakta: Norsk Journalistlag har i dag i underkant av 6600 yrkesaktive medlemmer.
Medlemmer som betaler full kontingent, ikke studenter, pensjonister eller arbeidsledige.
Ved utgangen av 2008 var det nesten 7800, og da var antall yrkesaktive journalister på sitt høyeste. Nedgangen er på 15 prosent i løpet av åtte år.
Vi må tilbake til 2001 for å finne et år hvor det var færre enn nå.
SÅ DA VAR DET vel krise i alle år før 2001, da? Nei. De av oss som var yrkesaktive på 80- og 90-tallet syntes nok ikke det.
Tvert imot: Det fløt av – ikke akkurat melk og honning – men øl og sigaretter og overtidsbetaling og lange reportasjereiser og internseminarer på høyfjellshoteller.
Noen av oss mente at vi oppfylte samfunnsoppdraget vårt også. Vi var kritiske, vi undersøkte og stilte makta til veggs.
Ingen krise altså, enda det var færre av oss da enn nå. Hvorfor er det krise med 6600 yrkesaktive journalister i dag, når det ikke var det for 15 år siden?
TRYGVE AAS OLSEN, fagmedarbeider ved Institutt for Journalistikk.
Han har vært journalist og medieleder i en årrekke, blant annet redaktør for Journalisten og redaksjonssjef for DN Etterbørs.
MEDIEKRITIKK PÅ MEDIER24: Medier24.com
vil våren og sommeren 2016 presentere en ny spalte og etter hvert en håndfull spaltister som bidrar med mediekritiske tekster og analyser.
Inntil videre som et tidsbegrenset prosjekt. Spalten er støttet med tilskudd fra Fritt Ord.
JEG SKJØNNER AT det oppleves som en krise når staben krymper. Og jeg har, selv etter snart 35 år i journalistikken, fortsatt empati nok igjen til å føle med dem som må gå fra jobben.
Men krise i journalistikken blir det først når antall journalister er så lite at de ikke er i stand til å oppfylle samfunnsoppdraget sitt.
Det er vi heller ikke, sier noen, og viser blant annet til byrådsleder Raymond Johansens sukk i Dagens Næringsliv for et år siden, over at nesten ingen medier følger Oslo-politikken.
Forrige gang Johansen satt i byråd, fra 1992 til 1995, var det «nærmest utenkelig å gå fra Rådhuset før Aftenpostens aftenutgave kom eller NRK Østlandssendingens aktualitetsmagasin var ferdig».
«I dag er det nærmest ‘risikofritt’ å være styrende politiker i Oslo», skriver Johansen.
Han merker at det nedbemannes og «blir rett som det er intervjuet av journalister som ikke hadde fått god nok tid til å sette seg inn i saken».
Oslo har flere journalister i dag enn da Johansen var byråd på 90-tallet. Jeg nekter å tro at ingen av dem har tid til å forberede seg til et intervju. Det handler om prioritering.
JEG SKJØNNER OGSÅ AT det kan oppleves som om det ikke er tid nok til å gjøre en god jobb, men det er i så fall fordi noen redaktører tror at det må være slik, og prioriterer feil:
- De vil at journalistene heller skal publisere mange saker enn gode saker.
- De vil at journalistene skal prioritere kjappe klikk foran langsiktige mål.
- De vil at journalistene bare skal dekke nyhetsbildet, og ikke grave selv.
De ønsker seg journalister som sjonglerer blokk, penn, mikrofon, kamera og mobil i alle medier, de sosiale inkludert, og levere enda flere saker enn før.
Men må det være slik? Nei, det må ikke det. Og det kan ikke det, for nå gjelder det å lage kvalitetsjournalistikk som publikum vil betale for.
DEN VIKTIGSTE DISKUSJONEN for journalister og deres tillitsvalgte bør derfor være: Hvordan skal vi klare å løse samfunnsoppdraget vårt, nå når vi blir færre?
Den gamle løsningen, å ansette flere, gjelder ikke lenger. De som velger å kalle det en krise, som NJ-leder Thomas Spence og andre tillitsvalgte, vet at de får rett. Det blir ikke flere yrkesaktive journalister.
Så hva er formålet med kriseropene? Å slå fast at alt går til helvete?
Er det ikke bedre å lete etter lyspunkter, etter veier videre?
Finne nye måter å jobbe på, og ikke overlate det til redaktørene?
NJ HAR DE SISTE årene lagt stor vekt på å hjelpe medlemmer som nedbemannes. Jo flere journalister som slutter, desto flere advokater får jobb i NJ-sekretariatet.
En fagforening skal hjelpe medlemmer i nød, men for å sette det på spissen: Journalistikken blir ikke bedre av gode sluttpakker.
Når NJs nestleder Hege Iren Frantzen nå vil ta ledervervet fra Thomas Spence, er det blant annet fordi «vi må jobbe med vilkårene for journalistikk».
«Vi har brukt mye tid på de som har blitt nedbemannet», sier hun, men «vi må også ha fokus på de som er igjen i redaksjonene. Det er de som skal drive journalistikken fremover.»
Nettopp. Uansett hvem som skal drive NJ fremover, må det bli færre kriserop og mer framtidssnakk. Alternativet fører bare nedover, både for organisasjonen og journalistikken.
