Slik jobbet journalistene med dokumentaren «Lykkelandet»: - Kvinnene var motoren som fikk oss til å fortsette

Bak Brennpunkt-journalistenes avdekking av det enorme narko- og prostitusjonsnettverket i Bergen, lå måneder med nitid Facebook-research.

– Bildeblemmen var en glipp vi gjerne, gjerne, gjerne skulle hatt ugjort, sa Kjersti Knudssøn, en av journalistene bak Brennpunkt-dokumentaren Lykkelandet som ble vist 18. april i fjor, på foredraget under Skup-konferansen.

I dagene etterpå ble det oppdaget at seks av 31 bilder som ble vist i dokumentaren for å illustrere hvordan de rumenske bakmennene opererer, ikke var tatt av bakmennene selv, selv om de ble publisert på deres Facebook-sider.

Det gjaldt blant annet et bilde av en koffert full av penger.

I etterkant har NRK erkjent at de burde gjennomført en bedre kildekritikk når de brukte bilder fra Facebook.

– Det var en feil. Men det rokker ikke noe særlig ved innholdet i programmet, sa Knudssøn.

Facebook-profiler og naboobservasjoner

I det hele tatt var Facebook et nøkkelverktøy i arbeidet med Brennpunkt-dokumentaren.

Det startet med den såkalte «vertinnen» som bodde i det utpekte hovedhuset i Bergen. Den 59 år gamle kvinnen hadde flere tusen venner på Facebook, deriblant mange unge menn som journalistene gjenkjente på gaten rundt i nabolaget.

Bildene var preget av skryt: Det var penger, biler, smykker og moteklær. Derfra pekte de ut hvem som omtalte seg som «prinsen» og «kongen», to personer som skulle vise seg å være sentrale aktører.

– Vi gikk gjennom flere tusen Facebook-profiler, som tok flere måneder. Kjente vi igjen noen scener fra Bergen? Hvem opptrådte sammen på bilder? Hvilke kjærester hadde de? Hvilke andre relasjoner hadde de? fortalte journalist Synnøve Bakke.

I tillegg var det observasjoner fra naboene rundt huset i Bergen der de bodde.

En nabo hadde funnet en pose kondomer, en annen fikk tilbud om å kjøpe gullsmykker og en siste nabo hadde havnet i en bilkollisjon med en av rumenerne og derfra fått tak i en kopi av et førerkort. 

Det kom også en rekke biler inn i nabolaget, fra mange forskjellige europeiske land. Etter hvert skjønte de at nettverket var stort.

– Med så mange personer involvert trengte vi verktøy for å holde styr på dem og se hvem som er koblet sammen med hvem. Hvem er bare venner på Facebook, og hvem er tettere knyttet sammen i Bergen? sa Bakke 

Filmet mye uten å skjønne hva som foregikk

Fotograf og redigerer Anette Berentsen fortalte hvordan hun etter mye prøving og feiling fant metoder for å filme de ulike gjengene på gaten i Bergen sentrum.

Telelinse var upraktisk, mens Go Pro-kameraer og mindre og mer fleksible kameraer viste seg å fungerer bra og gi mange gode opptak.

– Det ble vanskeligere å spane etter hvert som vi fikk oversikt og kontakt med dem. Vi skjønte hvor mange de var, og de begynte å legge merke til oss. Vi hadde ikke så mange muligheter til å skjule oss, og jungeltelegrafen begynte å gå, sier Berentsen om det utfordrende arbeidet.

Brennpunkt-teamet kunne filme de i alt fire gjengene i lange strekker om kvelden og natten, uten å vite helt hva som foregikk.

Jentene vandret frem og tilbake mellom brune puber, kiosker og parker, mens bakmennene hang andre steder. Andre satt stille og tigget og holdt oversikt.

– Vi filmet mange ting vi ikke skjønte hva var. Men blant annet gjennom en full horekunde som fikk frastjålet det meste han hadde på seg, skjønte vi så smått hva de drev med. Og når vi kikket gjennom opptakene igjen og igjen, skjønte vi mer. Det var utrolig viktig at vi ikke på forhånd hadde bestemt oss for hva vi skulle finne. Det kunne vært farlig, sa Kjersti Knudssøn.

Etter hvert, etter å ha undersøkt Facebook-profil etter Facebook-profil og filmet og filmet, oppdaget journalistene at disse fire gjengene, et nettverk med i alt om lag 140 personer, kontrollerte svært mye av gateprostitusjonen og narkotikasalget i Bergen.

– Vi så hva dette livet gjorde med kvinnene, hvor redusert de ble både fysisk og personlighetsmessig, og vi leste det kvinnene skrev på Facebook, om hvor mye de savnet barn og familie hjemme i Romania. Vi ble veldig forbannet, noe som var en kraftfull motor for å klare å fortsette arbeidet, forteller Knudssøn.