En gang i min tidligere jobb som redaktør i lokalavis, gav jeg på lederplass en lokalpolitiker gult kort. Ikke at jeg på noen måte hadde makten til å utvise ham fra maktens korridorer om han skulle pådra seg det andre gule, men grepet vakte oppmerksomhet. Ikke minst fra ham som fikk kortet.
Han tørnet opp på kontoret – og der i døråpningen i redaksjonslokalet, utspant det seg en kort opplæring om medias rolle, redaktørens uavhengighet fra eieren (han hadde lyst å ringe eieren av avisen og klage), og at lokalaviser faktisk har samme samfunnsoppgave som alle andre redaktørstyrte medier.
Samtalen hadde i alle fall to interessante sider:
Jeg kunne forklare hvorfor jeg som redaktør hadde frihet til å ta et slikt grep for å kommentere en uheldig meningsutveksling i kommunestyret. Og jeg kunne forklare hvorfor det er viktig at noen har posisjon i lokalsamfunnet til å gi slik kritikk. Til slutt handlet samtalen om dette, ikke hva som var sagt i kommunestyret.
Politikeren selv innså at han hadde vært «noe engasjert».
Kritikk i lederartikler, kommentarer eller i form av journalistikk, har en tendens til å bli tatt ille opp når det gjøres i lokalaviser. Særlig fra den det rammer. Og da inneholder ofte motsvaret noe om lokalavisas rolle: «Er det ikke bedre å skrive om alt det positive som skjer?».
Men fordi lokalavisene er så tett på leserne og kildene, så er det få andre som kan gjøre minst to viktige ting like effektivt:
- Være kritiske og bruke medias uavhengighet for å stille de rette spørsmålene i et lokalsamfunn. Det er en utfordring å være kritisk på det stedet du holder til, der du bor og barna er med i korps eller idrettslag, men det er fullt mulig. Best kjennskap til lokalsamfunnet gjør at du kan stille de viktigste spørsmålene som driver samme lokalsamfunn videre. Man må bare våge å stille de.
- Svare utfyllende når den angrepne part ringer, invitere de inn og ta de på alvor i en samtale der man kan forklare hvorfor det er viktig med uavhengige redaksjoner. Dette blir bare viktigere og viktigere i norske lokalsamfunn der stadig flere kommuner får egne informasjonsmedarbeidere. I noen kommuner gjør disse mye som minner om vanlig journalistisk virksomhet, men i rollen som ukritisk heiagjeng (i de verste tilfellene i noe som minner om propagandaministre).
Jeg kommer på dette på grunn av debatten før jul om presseetikk i lokalaviser. Blir forholdene så små at terskelen for etikk skal senkes?
Selvsagt ikke, men man være grundig, åpen og tydelig om de momenter som ligger bak en redaksjonell prioritering. Da kan du stille kritiske spørsmål og fortsatt se folk i øynene når du møter de i butikken.
Carsten Bleness oppsummerte i et intervju i Medier24 nærheten til lokalsamfunnet slik: «Da jeg jobbet i Dagsavisen kunne jeg sitte og kommentere fritt, og så gå hjem. Men her møter du politikerne nede på kafeen i sentrum, og får klare tilbakemeldinger. Det må man selvsagt tåle.»
Det forskes heldigvis mer og mer på lokale mediers rolle i norsk demokrati. Rollen identifiseres også i Mediestøttemeldingen som ble lagt frem i fjor, der hvite felt på kartet ble definert som en trussel. Noe eldre forskning fra Universitet i Göttingen gjort i norske lokalsamfunn, viser at kommuner med lokalavis sløser mindre med pengene enn andre.
Det er altså ingen grunn til å undervurdere lokalavisene og kvaliteten på jobben man forventer fra dem ved å for eksempel redusere kravet til etikk.
Ikke bare undervurderer et sånt postulat lokalavisene, men det er like mye en nedvurdering av hva som skaper gode lokalsamfunn og vitner om manglende erkjennelse av hvor hardt journalistikken slår.
Hvis du sjeldent møter de du skriver om, kan en sånn undervurdering fort oppstå.
Forutsetningen er at lokalavisen er villig til å ta de vanskelige sakene, våge å stå i stormen når en kontroversiell sak rir lokalsamfunnet. Disse kan noen ganger være vanskeligere å løse enn i de større mediene, der langt på vei de fleste aktørene er profesjonelle.
Blir for eksempel Norges Fotballforbund angrepet for dårlig satsing på aldersbestemte lag, så er det noen profesjonelle på Ullevål som svarer. Skjer det samme i et lokalsamfunn, er det dugnadsjobbende mødre og fedre som må svare.
Jeg har stått i sånne saker selv, og selv om jeg kan se alle i øynene etterpå, så er stemningen ganske sur en stund. Noen glemmer aldri. Nettopp i disse sakene krever det en tydelig redaktør som også forklarer leserne hvorfor dette var nødvendig – og behandle den påfølgende debatten med respekt.
Gjør man dette grundig nok, så bygges over tid en kunnskap i lokalbefolkningen om hvordan redaktørstyrte medier fungerer. Og jeg er naiv nok til å tro at man gjør terskelen for å mene noe utover i sin egen krets – på SoMe, idrettslaget eller puben – lavere.
Ikke alle lokalaviser er helt fremme i skoene i disse sakene. Det er selvsagt forskjeller der som i media ellers.
Det er derfor disse meta-diskusjonene om media er viktige. Og timingen på akkurat denne ytringen er ikke tilfeldig: Om en måned er landsmøtet til Landslaget for lokalaviser (LLA). Da møtes over 200 lokalavismedarbeidere for å bli hakket flinkere i jobben, finne ut om de har vunnet noe – samt få seg en god fest med folk de har blitt kjent med opp gjennom årene.
Et gjentagende tema mange år, har vært ytringer fra en eller annen meningsbærer rett i forkant av landsmøtet som synes lokalavisene bare er kos. Jeg nevner det her for å komme årets kronikk i forkjøpet – og si med en gang:
Du som går med en sånn ytring i magen tar feil. Forskning fra Universitet i nord viser dette tydelig, for eksempel er de minste lokalavisene best på å formidle politisk stoff.
I stedet må vi bruke funn fra siste år til en mer konstruktiv debatt om lokale medier – for å gjøre avisene bedre. To aktuelle eksempler:
Det er ikke selvsagt at redaktørstyrte medier styrt av samme etiske regelverk, er premissleverandøren for folks dannelse av meninger og vilje til å ytre seg om 10 år. Men skal mediene lykkes, så skjer det ikke uten lokalavisene.
For eksempel Klassekampen er en god avis som jeg leser hver dag, men jeg kjenner ingen i nabolaget som abonnerer.
Den er altså et dårlig utgangspunkt for en samtale med naboen, selv om den er utmerket for en debatt på Dagsnytt 18.
