- SKULE WIGENSTAD, sosiolog
På NRK.no kunne vi nylig lese at halvparten av de spurte i en undersøkelse gjennomført av Opinion (på oppdrag av IOGT) er helt eller delvis enig i at forbudet mot drikking på offentlig sted må håndheves strengere.
Problemet er at respondentene ikke er spurt om dette, men om forbudet «bør håndheves BEDRE».
At media ukritisk videreformidler interesseorganisasjoners egne undersøkelser er problematisk.
Selv om en avholdsorganisasjon sannsynligvis mener strengere og bedre er det samme, er det ikke sikkert de spurte deler denne oppfatningen.
Bedre kan jo for eksempel være mer fleksibelt, eller satt på spissen, dersom man ønsker at det skal være lov å drikke alkohol i park kan jo bedre være at det ikke håndheves.
Bakgrunnen for nyhetsartikkelen var IOGTs rapport «Parken for alle».
Selv om overskriften i nyhetssaken sier offentlig sted, handler artikkelen om drikking i park, og på IOGTs egen hjemmeside er saken presentert som «Folk vil ha rusfri park».
Tallene det refereres til er ikke tilgjengelige i NRKs nyhetssak, men hvis man leter på IOGTs hjemmesider kan man for eksempel lese at 57 % har begrenset sin alkoholbruk i park siden det ikke er lov å drikke der.
Respondentene er derimot ikke spurt om drikking i park, men om de har valgt å begrense eget alkoholbruk «på gate, torg, park, strand, ute ved skiløyper, eller på annen offentlige plass fordi de ikke er lov».
Dette er ikke det samme som at «57% har begrenset alkoholbruken i parken» - slik overskriften presenterer det i rapporten.
Hva folk mener om drikking i parken er i grunnen ikke så viktig, og politiet har uansett ikke ressurser til å prioritere det. Det som derimot er viktig er hvordan media ikke evner, eller har tid til å stille kritiske spørsmål når interesseorganisasjoner får presentere egne undersøkelser.
Selv om pressen Vær Varsom-plakat punkt 3.2 sier media skal være «kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte» er ikke dette alltid tilfellet.
Verken den generelle befolkningen eller myndighetspersoner har som regel muligheten til, eller forutsetninger og tid til å sette seg inn i forskningen bak medieoppslaget.
Medias formidling spiller derfor en avgjørende rolle for et opplyst samfunn.
Media mangler ofte kompetanse og tid til å gjennomgå resultatene av studier som presenteres. Ofte blandes begreper som studie, forskning, rapport og undersøkelse, noe som bidrar til å vanskeliggjøre for leseren å vite hvilke spørsmål som er stilt og hvilke metoder som er benyttet - og dermed kunne vurdere innholdet i saken.
Både Klassekampen, P4 og NRK (som baserte sin sak på Klassekampen) slo i 2016 opp at bruken av anabole steroider var doblet på seks år. Tallene var basert på en undersøkelse gjennomført Sentio på oppdrag fra Actis.
Ifølge undersøkelsen var oppgav fire prosent å selv ha brukt steroider, mens i Folkehelseinstituttets (tidligere SIRUS) tall fra 2010 oppga 1,6 å ha brukt anabole steroider.
Rådgiver og stipendiat ved FHI, Ola Røed Bilgrei, skrev i et innlegg i Klassekampen (bak betalingsmur) at «sammenligningen i beste fall er absurd» da SIRUS spurte om anabole androgene steroider, mens Actis spurte om sekkebetegnelsen «doping».
Ikke overraskende hadde langt flere bruker doping da dette er en langt større gruppe stoffer. Mens påstanden om en dobling i bruken av anabole steroider ble slått i flere nasjonale medier, havnet tilsvaret som et leserinnlegg bak betalingsmur.
Alle med kjennskap til spørreundersøkelser vet at utfallet kan påvirkes av hvem som spørres og hvilke spørsmål som stilles. Interesseorganisasjoner vet dette og vet hvordan de skal få undersøkelsene til å støtte deres synspunkter.
Mens mange forskere ofte er like opptatt av publiseringer som å delta i samfunnsdebatten, er det motsatte tilfelle hos lobbyorganisasjoner som er avhengig av å «selge inn» sakene sine for å være relevante og fremme sine synpunkt.
Dette kan gi ferdigproduserte saker med sterke vinklinger som er tilpasset klikk-journalistikkens tidsalder.
For den vanlige nyhetskonsumenten vil det ofte være vanskelig å vurdere troverdigheten i undersøkelser og studier.
Det er som regel bare resultater som presenteres, og uten muligheten til å se hvilke spørsmål som er stilt og hvordan svarere er analysert, er det vanskelig å vurdere funnene.
Da det samtidig er langt vanskeligere å rette opp feilinntrykk enn å plante dem, er det grunn til å være kritisk når media presenterer undersøkelser gjennomført av lobbyorganisasjoner.
Lobbyorganisasjoner har ikke (nødvendigvis) som mål å skape mer kunnskap, men å støtte egne standpunkt.
Det er helt legitimt at de ønsker dette, men at media ukritisk skal spre det er problematisk.
Dersom ikke journalisten har mulighet til å kritisk vurdere undersøkelsen, burde det alltid publiseres spørsmålsformuleringer og utvalg, når media dekker interesseorganisasjoners egne undersøkelser.
Dette vil gi leseren bedre mulighet til å vurdere innholdet, og forhåpentligvis bidra til at organisasjonene lager bedre undersøkelser hvis de vet spørsmålene blir publisert.
