- ROAR VIGELAND OSMUNDEN, avtroppende redaktør i Søgne og Songdalen Budstikke. Først publisert i egen avis og på bsnett.no
Kontorer som har vært bebodd av en redaktør i noen år, blir ikke nennsomt tømt for papirer og skrot, men spadd ut. Det mener en kompis av meg, som har flere år i pressen enn meg selv. Anekdotene er mange om oppryddingen av slike kontorer, flere involverer funn av gamle sykler og dekk på felg under rotet.
En eller annen gang må det rent faktisk ha skjedd, men hos hvem, må gudene vite. Jeg har hørt det tillagt mange. Men at det trengs en spade og ikke bare to tomme hender samt en søppelsekk, er likevel ganske nærme sannheten. I alle fall kontorer fra før den såkalt papirløse tid og ikke minst før prinsippet om free seating ble lansert. Mine kolleger i Fædrelandsvennen kan ikke ha mer rot enn de klarer å rydde hver dag.
Da er det verre med hulen min. Det tenker jeg på nå, nesten 18 år etter at noen våghalser spurte en 23-åring om han ville bli redaktør – og det for to bygder han knapt hadde vært i, bortsett fra de gangene jeg ikke rakk ølsalget i Vennesla på lørdager, som den gangen stengte allerede kl. 14.
Men det viste seg å være en ok ballast å være oppvokst i Vennesla, både for å tåle en trøkk og ikke minst forstå seg på ei bygd.
Nå – februar 2018 – sitter jeg og rydder. I en erkjennelse av at 41 år er et godt tidspunkt å prøve noe nytt, er oppsigelse levert styret. 28. februar er siste arbeidsdag, selv om redaktøransvaret allerede er gitt videre.
Her sitter jeg altså og rydder. Noe bare spas rett i den store sekken. Kommunale stridigheter av ny og gammel dato (pågående saker unntatt). Ymse stridigheter i strandsonen. Kommunesammenslåing. Ny E39. Kamp om skoleplasseringer i Songdalen (tykk bunke). Notater om Tånevik skole helt vest i Søgne lå der også, det er noen år siden den ble debattert (og lagt ned). Brev fra unge som vil ha buss der de bor (som de voksne normalt ikke hører på). Refuserte leserbrev fra kranglefanter som ikke bør komme på trykk i et redaktørstyrt medium, er det også noen av. Enkelte av dem av edel årgang, altså før alle kom på Facebook. I dag havner leserbrevene der hvis ikke redaktøren trykker de. Eller vi får de etterpå, fordi antall likes var så mange at avsender tenker det allerede er blitt «en klassiker til glede for nye lesere», slik det sto i Donald Duck & Co da de kjørte gjentrykk for å selge samme story én gang til.
Tidene har endret seg siden 2000, da jeg for alvor måtte bli kjent med Søgne og Songdalen. Det ble noen bomturer. Som da jeg helt fersk i jobben skulle dekke en basar på Brunvatne bedehus et stykke inni skauen en mørk, regnfull kveld. Ikke bønn. Jeg mente at «her Osmundsen, har du nok kjørt feil». Jeg tok bokstavelig talt en sjefsavgjørelse og snudde bilen. «Vi dekker ikke den», erklærte jeg høylytt for meg selv, sånn for å øve for meg selv på å være sjef. Jeg kom rett fra sosiologistudier, og det er jammen meg et godt stykke fra vidløftige diskusjoner om basis og overbygning, til å ta løpende, redaksjonelle avgjørelser. Særlig de etiske – og tro meg, de vanskeligste etiske avgjørelsene har dere aldri lest om. Med gode grunner.
Basisen i en lokalavis er heldigvis nærheten til folk. Være der folk er, der snekkeren er entusiasten som holder et fotballag i gang, driver dugnad på bedehuset, leder en barneforening – eller der damen på 80 fortsatt leverer gevinster til lotteriet. Eller der mannfolkene står tidlig opp for å lage fest til inntekt for veldedighet.
Alt dette skal kombineres med å sikre takhøyde for sterke meninger og kritisk journalistikk. Noen ganger bommer man, men ikke så ofte som enkelte vil ha det til. En ting jeg ikke har stoppet å undre meg over, er nettopp dette: Folk synes den kritiske journalistikken er vel og bra – helt til den rammer dem selv. «Var nå dette nødvendig?», må redaksjonen svare for da. Normalt var det nødvendig.
Pressen i Norge styres av ett felles, etisk regelverk. Det er ikke alle land som har en presse med en slik gullstandard. Med denne etikken som utgangspunkt skal lokalavisen være til for alle – for de nevnte grinebiterne og kranglefantene, for de entusiastiske og de litt mindre entusiastiske, for dem som ser løsninger og de som ser umuligheter, for dem som vil bygge nytt og de som vil verne, for dem som vil slå sammen og de som være alene. Og for de mange som bare vil leve et rolig liv uten altfor mye fuzz.
Summen er et levende lokalsamfunn. Det skjer også tragiske ting i dette lokalsamfunnet. Men midt oppe i det ser vi bygdas styrke der folk verner og bryr seg om hverandre, i de fleste tilfeller uten at det refereres bredt i noe medium.
Skal jeg peke på én viktig endring jeg har sett gjennom disse årene, som gjør meg ekstra stolt, så er det at selv sindige mennesker fra disse to kommunene våger å mene langt mer offentlig nå, enn for 15 år siden. Det våger jeg å si at lokalavisa har litt av æren for, selv om denne sikkert må deles med Mark Zuckerberg.
Takk for følget.
Roar Vigeland Osmundsen
