Tore Strømøy slipper spennings­bok for unge lesere

Snart slipper han nemlig barneboken «Jakten på Den spanske juvel».

– Ja dette er absolutt «Da Vinci-koden» for barn og unge, sier Strømøy på direkte spørsmål fra NTB. Han legger til at han pleier å spøke med at Dan Brown stjal ideen fra han.

– Det stemmer selvsagt ikke, det var bare jeg som var for treg da jeg hadde samme idé. For på 1990-tallet laget jeg risset til en historie for barn, som handlet om en arkeolog som lette etter en gammel skatt, og som måtte finne svaret i fortiden.

– Dessverre fikk jeg ikke tid til å skrive ut historien før etter at «Da Vinci-koden» kom på markedet i 2003 – og ble en kjempesuksess. Så jeg ventet like godt noen år før jeg utga «Isprinsessen», som utkom i 2008, fortsetter TV-profilen.

Responsen på boka ble såpass bra at han lenge har vurdert å skrive noe i samme gate. Det har han nå gjort.

– Nå er håpet at «Jakten på den spanske juvel» kan bli starten på en serie lignende bøker med karakterene Jacob Ravn og co., utdyper han.

– Mystisk

Som kjent har Tore Strømøy vært på mang en reise rundt om på kloden med programmet «Tore på sporet». Erfaringer herfra har han også kunnet gjøre bruk av litterært.

– Mange av personene i «Jakten på den spanske juvel» er inspirert av folk jeg har møtt i virkeligheten. Gjennom «Tore på sporet» har jeg også kommet over utrolig spennende historier, fra hele verden. Og så jobber jeg jo litt på samme måte som hovedpersonene: Jeg leter etter spor og noe som passer inn i min historie, sier programlederen og forfatteren.

I utgangspunktet var et av målene med «Tore på sporet» å lære folk litt historie og geografi, forteller Strømøy – som legger til at han har tatt med seg denne tanken inn i skrivingen. De historiske faktaene i den ferske boka er korrekte, han tar seg kun friheter der historisk materiale ikke strekker til.

– Et eksempel er hvordan prinsesse Kristina av Norge døde i Spania etter fire år der nede. Det er jo mystisk.

For Strømøy har det vært helt avgjørende for TV-serien at han verdsetter research-fasen; Det å grave, lete og snuse. Denne egenskapen fikk han også god bruk for da han skrev «Jakten på den spanske juvel». Det har gått med utallige timer på å studere 1200-tallet, både i Norge og i Spania, forteller han.

– Nå kan jeg veldig mye om eksempelvis Håkon Håkonsson, birkebeinerne, prinsesse Kristina, Spanske konger på 1200-tallet, spanske terrororganisasjoner, gullgruver, Tønsberg, Bergen, Spania og Orknøyene, sier han.

Datteren sovnet

Om du kunne fått et glimt av Tore Strømøy som barn på Frøya, kan det godt hende du hadde sett ham med ei bok i hendene. Klassikere som «Robinson Crusoe», «En verdensomseiling under havet» og «Den siste mohikaner» gikk ned på høykant. Naturbøker av Mikkjel Fønhus var også populære, samt tegneserier som Donald Duck, Sølvpilen og Tempo. Han lot seg også rive med av Bobseybarnas eventyr, og av de voldsomme fortellingene fra Bibelen som han fikk kjennskap til på søndagsskolen.

– Jeg fikk aldri nok av spennende fortellinger. Og i mitt hode fortsatte de, sier han – og svarer bekreftende på at han tror spenning og eventyr er veien til bokglede for den oppvoksende generasjon. Selv var han bevisst på å lese for de tre barna sine da de var små, for å vekke nysgjerrighet og leseglede. Men han understreker viktigheten av å finne fram til bøker som virkelig fenger.

– Da jeg skrev «Isprinsessen» prøve-leste jeg manuset for ei av jentene mine. Hun sovnet mens jeg leste! Da skjønte jeg at dette ikke var spennende nok. En skikkelig lærepenge der altså, som jeg har tatt med meg. Spenningen må holdes oppe hele tiden. Det endte faktisk med at jeg skrev om hele boka, sier han, og skyter inn:

– Unger er på mange måter et mer krevende publikum enn vokse. Du bør ha svar på alle spørsmål og forklaring på det meste, det er ikke lett å lure dem.

Det har vært mye alvor i TV-seriene hans. Og Strømøy bekrefter at han har en indre drivkraft som handler om at han vil røre ved noe i publikum.

– Alt jeg gjør som journalist handler om å berøre, bevege og vekke følelser; Å få folk til å tenke, reagere og bli engasjerte. Om det er latter, sinne, irritasjon, gråt, nysgjerrighet eller glede er ikke så viktig, så lenge det jeg lager ikke møtes med likegyldighet. Da har jeg tapt. Jeg har alltid et mål med det jeg lager.