NRK-Yama vil fortelle om håpet fra kriserammede Beirut: – Mye mer enn krig og uro

I november flytter Dagsrevyen-anker Yama Wolasmal til Libanons hovedstad Beirut, for å være NRKs korrespondent i byen. Med seg på lasset tar han sin kone og deres to år gamle barn.

Nylig ble Beirut rammet av en forferdelig tragedie, da en stor eksplosjon fant sted midt i byens sentrum og såret flere tusen mennesker.

Over hundre er også bekreftet omkommet. I tillegg sliter libaneserne med å håndtere koronapandemien, og landets økonomi er ødelagt grunnet enorm inflasjon.

Likevel ser Wolasmal frem til å dra til landet.

– Jeg har savnet å møte folk og å høre historiene deres, og om det er noe det er nok av i Midtøsten, så er det nettopp unike historier, sier han til Medier24.

• Les også: VG-journalistens hjem i Beirut ble rasert i fatal eksplosjon: – Det er helt vilt

– Satte en støkk i oss

Wolasmal sier at tirsdagens voldsomme eksplosjon i Beirut, har preget tankene til både han og kona de siste dagene.

– Da eksplosjonen skjedde, satte det en støkk i oss. Jeg ringte da hjem og snakket med kona mi. Det kom også veldig nært på oss, fordi vi har en leilighet der nede som venter på oss, sier han og legger til:

– Vi fikk se videoer fra den, der alle vinduene var blåst ut. Leiligheten ligger med utsikt mot havnen og eksplosjonsstedet. Da kommer hendelsen plutselig veldig nært på oss.

Wolasmal forteller at tusen tanker gikk gjennom hodet hans da han fikk høre nyheten om hva som hadde skjedd i Libanons hovedstad:

– Hva om vi hadde vært der nå? Hva om mine to små barn hadde lekt i stuen med dører som blir blåst over ende og fått glass over seg.

At familien egentlig skulle ha vært i Beirut under eksplosjonen, gjør også hendelsen mer spesiell for dem.

–Det har vært noen tøffe dager hjemme, men vi tenker aller mest på dem som nå er i Beirut. Det er de som har det verst, sier Wolasmal.

 

– En del av Midtøsten

På tross av dramatikken som har utspilt seg i regionen den siste tiden, virker Wolasmal ikke å være altfor bekymret over å skulle flytte til Beirut om noen måneder.

– Politisk uro, protester og terrorangrep er en del av Midtøsten. Om jeg var for bekymret for denne typen ting, kunne jeg nok ikke søkt på denne jobben, for det hører med til den.

Samtidig er Wolasmal klar på at flyttingen er noe familien har forberedt seg lenge på, og at de er beredte til å håndtere risikoen den medfører.

–  Familien min og  jeg gjør de vurderingene vi må, for å unngå å havne i situasjoner som setter dem i fare. Men, det som skjedde i Beirut denne uken, er umulig å gardere seg mot, sier han før han retorisk legger til:

– Folk satt jo trygt i hjemmene sine da det skjedde, og ble drept der. Hvordan skal man beskytte seg mot det?

– Hadde ikke gått uten familien

Wolasmal understreker samtidig att at han er svært takknemlig for å kunne ta med seg familien 

 – Uten dem hadde det ikke gått. Jeg må ha støtte fra dem for å kunne fungere, sier Wolasmal.

 – For du er forberedt på at det kan bli noen tøffe dager i Beirut også?

– Absolutt.  Da er det godt å ha kona mi, som er en liten tøffing som vet akkurat hvordan hun skal backe meg opp når jeg har det tøft, svarer han.

I utgangspunktet skal familien Wolasmal bo i Beirut i tre år, fra de drar fra Norge i november.

I løpet av denne perioden, håper korrespondenten at han kan gi nordmenn større innsikt i hvordan Midtøsten er sammensatt.

Blant annet minner han om at regionen ikke er ett enkelt homogent område, men 17 ulike land med mer enn 400 millioner ulike mennesker.

– Den største fellesnevneren er kanskje at de fleste av landene er muslimske, men utover det er det enormt store etniske, religiøse og politiske forskjeller i regionen, sier han. 

– Det er synd at dette ikke kommer frem, for det skjer så mye mer i Midtøsten enn bare krig og uro.

 

Vil sette fokus på lyspunktene

For å illustrere noe av det gode som skjer i Midtøsten, trekker Wolasmal frem et eksempel.

– De forente arabiske emirater skal sende en romferge til Mars for første gang. Ikke mange nordmenn vet at emiratenes  romferd-prosjekt til ledes av en kvinne, sier han.

Og fortsetter:

– Det er disse små lyspunktene jeg ønsker å sette litt fokus på, og at det finnes håp i regionen. Om ikke det var slik, ville ikke 400 millioner mennesker klart å overleve der.

– Jeg har lyst å fokusere på den andre siden av historien, og de konstruktive nyhetene som skjer fra denne urolige regionen, sier han avslutningsvis.