Morgenbladets konstituerte redaktør Sun Heidi Sæbø legger ned avisens lederartikkel inntil videre. Hun mener lederen er en «etterlevning fra partiavisenes tid» som «har utspilt sin rolle». Det har hun rett i. Faktisk helt rett.
Lederartikkelen var opprinnelig, i skikkelig gamle dager, en spalte der redaktøren ga uttrykk for sine private politiske synspunkter. Så, i ikke riktig så gamle dager, fikk vi partipressen. Da ga lederen uttrykk for partiets synspunkter.
Jeg er gammel nok til å huske da partienes pressekontorer i Oslo sendte ferdigskrevne lederartikler rundt til sine aviser. De ble ikke alltid trykket, men var gode å ty til på dager da redaktøren ikke orket å skrive noe selv.
Heldigvis er dette lenge siden. Partienes eierskap til avisene tok slutt på 70- og 80-tallet. Men lederartikkelen besto, nettopp som en etterlevning fra partiavisenes tid. For hvem sine meninger skulle den nå uttrykke?
Ikke redaktørens private, avisene var tross alt ikke et énmannsvelde, og ikke partiets. Nei, lederen skulle nå uttrykke avisenes selvstendige mening. Men da partipressen falt, var jo poenget å gi plass til flere meninger i avisene.
Avisene skulle ikke lenger kjempe for én side i saken. De skulle belyse flere sider av saken. De skulle snu seg i alle retninger og kritisere de partiene og politikerne som fortjente det. Eller kjempe for dem som fortjente det.
I partipressens tid måtte journalistene dele avisens politiske syn. Det ble det slutt på. En vanlig avis har nå journalister med høyst ulike meninger om politikk. Derfor er det umulig å uttrykke én mening på avisens vegne.
Og om ikke journalistene har så ulike meninger, så har i alle fall leserne det. Da partiene eide avisene var det gjerne to av dem på hvert tettsted. Folk på venstresida leste arbeiderpressen, de konservative leste borgerpressen.
I dag er idealet at avisene skal nå ut til alle som trenger å bli opplyst, ikke bare til dem som mener de er det og vil ha bekreftet sine oppfatninger. Det som før var arbeiderpresse og borgerpresse må nå ha tillit i hele befolkningen.
Spørsmålet er: Hjelper det da at avisen gir uttrykk for sterke meninger om politikk på lederplass?
Jeg tror svaret er nei. Det er vel heller omvendt: Lesere som trenger å bli opplyst, vil ikke bli det av aviser som de er rykende uenige med. Hva skal redaktørene da skrive i lederen? Sun Heidi Sæbø er ikke alene om å streve med det.
I sin siste lederartikkel i Morgenbladet harselerer hun over typisk tannløse lederformuleringer som «vår tids klimautfordringer kan bare løses gjennom at de store utslippsaktørene tar ansvar» og «Pakistan trenger ro».
Ikke alle lederartikler er fulle av selvfølgeligheter, men det virker som om sjangeroppskriften er omtrent slik: 1) Ta opp et problem som alle kjenner til, og som de fleste er enige i løsningen av. 2) Gå inn for denne løsningen.
Slik holder avisene seg inne med de fleste, men ikke med det mindretallet som konsekvent er uenig med «de fleste» og i tillegg mistror seriøse medier. De tror nemlig at lederen binder redaksjonen, og at journalistene skriver for å bevise at avisens meninger er riktige.
Vi pressefolk vet at det ikke er slik. Lederen blir knapt nok lest innad i redaksjonen, og aldri tillagt noen vekt i journalistiske prioriteringer. Men vi pressefolk bør oftere gå ut av redaksjonen og spørre leserne hva de tror.
Reuters Institute har gjort det, og rapporterer i sin Digital News Report 2019 om hvor stor tillit mediebrukere i 38 land har til ulike medier: Norge kommer på 13. plass når det gjelder befolkningens generelle tillit til nyheter.
NRK skårer best og Klassekampen dårligst av de seriøse mediene. Bare Resett og Document.no har lavere tillit – blant folk flest – enn Klassekampen. Blant sine egne lesere derimot, har venstresidas avis høy tillit.
Akkurat som det var under partipressen: De faste leserne stoler på Klassekampen. De som ikke leser den, har langt lavere tillit. Tallene kan bety at Klassekampen sliter med å nå fram til lesere som den gjerne vil opplyse.
Da hjelper det lite at redaktør Mari Skurdal sier at «alle kilder blir behandlet redelig» og at de «er interesserte i standpunkter fra begge sider». Jeg tror henne – jeg er fast leser – men faktum er at mange mangler tillit til avisen.
Og manglende tillit er problemet. Alt for mange av dem som trenger å bli opplyst, stoler ikke på seriøse medier. Alt for mange tror at avisene har en fastlagt mening, og har bestemt vinklingene sine på forhånd.
Kan det da være en idé kutte den spalta som fastlegger avisens mening?
