Politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit og journalist Lars Joakim Skarvøy. Her fra under det svenske valget. Arkivfoto.Ole Gunnar Onsøien / arkivfoto
Og når mange nok, med god grunn, tror at VG bevisst publiserte feil opplysninger om Giske – da har avisen mistet en troverdighet den er avhengig av.
Dette vet sjefredaktør Gard Steiro. Derfor bortforklarer han ikke, men innrømmer uten forbehold «en alvorlig feil» i beskrivelsen av Giskes barbesøk.
VG skal ha ros for at både Steiro og politisk redaktør Hanne Skartveit raskt beklaget feilene – både offentlig til leserne, og privat til Giskes dansepartner.
Men det hjelper ikke så mye, selv om de legger seg flatere enn andre redaktører pleier når de gjør feil. Troverdigheten er uansett svekket.
Troverdighet forsvinner på et blunk. Det kan ta år å få den tilbake. For du må få den tilbake, du kan ikke selv vedta at «nå har jeg troverdighet igjen».
Måten VG kan gjenvinne lesernes tillit på, er ved å lage politisk journalistikk som ikke ser ut som politisk kampanje. Og ved la feil få konsekvenser:
Steiro kan for eksempel flytte Skarvøy, og andre han mener fortjener det, til et annet stoffområde. Da viser han vilje til endring. Det skjer sjeldent etter slike hendelser.
Nei, praksis har vært at journalister som blamerer seg slik Skarvøy har gjort, blir beskyttet og skjult. Det viser spørsmålet Medier24 stilte til TV 2 i går kveld:
Det er altså ikke åpenbart at en som skriver bløffhistorier i Norges største avis, skal identifiseres når bløffen er avslørt. Selv om han har signert artikkelen.
Slik var det i den såkalte romkvinnesaken også, der Dagsrevyen intervjuet en fengslet romkvinne, uten å nevne at hun var dømt for medvirkning til voldtekt av sin egen datter:
NRKs nyhetsredaktør Stein Bjøntegårdprotesterte kraftig da fagbladet Journalisten navnga reporteren som laget saken, og vaktsjefen publiserte den.
TV 2-sjef Olav T Sandnes svarte klokt på Medier24s spørsmål: «I vårt virke er det viktig å tole det medietrykket som våre intervjuobjekt vert stilt overfor.»
Han sa også:«Eg trur at journalistar, i likskap med andre, må tole å bli eksponert når det er potensielt kritikkverdige forhold.»
Men si meg, Sandnes: Hvorfor anonymiserte dere #metoo-skurkene i TV 2? Burde ikke de også «tole å bli eksponert» for «kritikkverdige forhold»?
Hvis mediene skal bli kvitt inntrykket av de beskytter sine egne og hverandre, må de ta konsekvensen av TV 2-sjefens svar på spørsmålet han fikk i går.
Jeg håper det blir resultatet av dette, og ikke enda en runde med anklager om Oslo-journalister som samrører med Ap-ledelsen mot Trond Giske.
TV 2s sak ble laget av tre journalister som alle bor og jobber i Oslo. Medier24, der du nå leser denne kritikken av en Oslo-journalist, holder til i Oslo.
Og det var ingen som klaget på den forferdelige Oslo-pressen da VG, som også da holdt til i Oslo, avslørte Tolga-saken og Tysfjord-saken.
Så la oss diskutere saken, og helt konkret til dette sitatet:
«Vi danset og hadde det hyggelig, så ble det litt mye, så jeg og venninnen min dro derfra.»
Sofie (27), hun på videoen, sa ikke at «det ble litt mye» i samme setning som hun fortalte om dansen med Giske. Inntrykket sitatet skapte var faktisk helt feil.
Og ikke bare det: Sofie sa til VG at det var hun og venninnene som bød Giske opp til dans, og ikke han som bød på seg selv. Men VG unnlot å fortelle dette.
Vær Varsom-plakatens punkt 3.7 sier: Pressen har plikt til å gjengi meningsinnholdet i det som brukes av intervjuobjektets uttalelser. Direkte sitater skal gjengis presist.
Det er liten tvil om at VG har brudd dette punktet i intervjuet med Sofie. Hvis hun orker klage avisen inn for Pressens Faglige Utvalg, vil den helt sikkert bli felt.
Mer interessant er det å følge med på hva som blir konsekvensen av VGs egen behandling av saken.
PS: I min forrige kommentar om denne saken, kunne jeg vært enda mer kritisk til VGs dekning av Giske-videoen. Det innser jeg nå.
