Noen ganger ber politikere dem dra til helvete, men som oftest går det bra. Møt VGs nye politiske radarpar Lars Joakim og Marie

Lars Joakim Skarvøy (27) og Marie Melgård (30) jobber begge som politiske journalister i VG der sistnevnte begynte i jobben 30. mars i år, men Skarvøy har vært der i snart sju år.

Jobben går i all hovedsak ut på å speile og utfordre hva som skjer på Stortinget og i regjeringsapparatet. Og det er ingen 08-16-jobb, ifølge Skarvøy.

– Nei, det er en livsstil. Vi har vaktplaner, men måten vi jobber på gjør at det blir ganske flytende. Vi slutter sjelden klokka 16 og ingen av oss kommer tidsnok til 08.30, ler han.

Ofte kan det hende at de de prater med hverandre like før de legger seg og rett etter at de har stått opp, sier Melgård:

– Kanskje tar vi en øl med noen på kvelden i jobbsammenheng eller du chatter på natta eller du følger med på Dagsnytt 18 og diskuterer vinkler og mulige saker. Vi går jo hjem, men logger aldri av.

Begge er en del av en større redaksjon i VG som jobber med politikk. Skarvøy sier han er nesten avhengig av å jobbe med noen andre og elsker å sparre og diskutere journalistikken før de går til verket.

– Jeg har alltid vært litt avhengig av å sparre mye med folk, så for meg var det hyggelig å få inn en som Marie, som er full av ideer og liv og lyst. Det er kjempebra å kolleger som er like gira på dette som deg selv, som dedikerer all energi hver dag - uavhengig av hva klokka er, til og med ferier, på å drodle ideer eller spisse og diskuterer vinkler og saker.

To uker med fnising på en turbuss

De har kjent hverandre en stund gjennom journalistikken og har hengt noen timer bak lukkede dører sammen på Stortinget, men det var ikke før i november i fjor at de ble riktig godt kjent.

Da jobbet Melgård som politisk journalist i Dagsavisen.

– Vi ble sittende sammen på en turbuss i to uker og fnise og lo og var rundt omkring i Washington. Da skjønte vi fort at vi hadde god kjemi. Vi er jo litt ulike, men utfyller hverandre godt, ler hun.

Melgård er rimelig fersk i trøya i VG, men har jobbet snart 10 år som journalist i diverse aviser, blant nevnte Dagsavisen, Aftenposten, Dagbladet og NRK.

– Hvordan overgangen fra Dagsavisen til VG?

– I Dagsavisen måtte jeg levere stoff hver dag, for du har to sider som venter på deg, men i VG så kan du jobbe til saken faktisk er ferdig og det synes jeg er litt befriende, sier hun.

– VG har tatt saken min!

Melgård begynte samme dag som Venstre sitt landsmøte. Hun husker spesielt én historie derfra:

– Vi hadde en sak på søndag som var litt «behind the scenes» om hva som foregikk i Venstre om en asylsak som pågikk på Stortinget, og jeg hadde akkurat landet etter en flytur da jeg åpna VG-appen og fikk helt sjokk over det jeg så, for jeg tenkte: «ÅNEI, nå har VG tatt saken min, herregud, hvordan er det mulig!». Jeg sto der i 10 sekunder og var helt iskald, men så slo det meg. «Å ja, jeg jobber jo i VG, det er min sak», ler hun.

Begge har kjærester som lever og ånder i samme verden. Melgård er sammen med politisk journalist Kjetil Magne Sørenes i Klassekampen og Skarvøy med Øystein Sundelin i Høyre.

Det hjelper på når man må plutselig forlate en hyggelig stund - for å skrive om en skandale, innrømmer de.

– Begge har partnere som skjønner at det krever mye tid og er med på det selv. Kanskje er det middager man må løpe fra. Jeg har en hund jeg måtte sende i en drosje til en venninne, det krever alt. Man må kaste alt, for det er saken som er viktig, sier Skarvøy.

– En tabloid mester

– VG blir hyllet for fiffige overskrifter, men også slaktet for at at folk mener dere går for langt. Hvordan jobber dere med den balansen?

– Det er en kunst og jeg er veldig opptatt av at vi skal gå så langt vi kan hele tiden, men alltid være innenfor. Det skal alltid være riktig og korrekt det vi skriver. Noen ganger tråkker vi feil, men jeg føler at vi er ganske flinke på å ikke gå for langt. Så er det alltid noen som vil reagere, men det er jo poenget, for vi skal engasjere med det vi skriver, sier Skarvøy og blir avbrutt av sin kollega:

– Lars Joakim er en tabloid mester. Der har jeg mye igjen å lære, for når vi skriver saker så kommer du med siste vrien og da sitter det.

– Hehe, det viktigste for meg er at folk forstår. Det er jo folkets avis liksom. Den posisjonen har vi fordi folk skjønner hva vi skriver. Også tror jeg det er veldig positivt med VG at vi har en kultur for selvkritikk internt hvor det er ikke er veldig vanskelig for oss å si unnskyld hvis vi gjør feil. Da skal vi ha ryggrad til å si det også, fortsetter han.

– Når har du bedt om unnskyldning?

– Unnskyldning er kanskje ikke så ofte, men det har skjedd flere ganger at vi som avis har måttet rette opp, som jo er en skrape i lakken for journalisten.

– Dra til helvete!

– Hvordan er det å skrive en sak om en politiker, som kanskje ikke er så positiv for vedkommende, også møter du ham i gangen på Stortinget minutter etterpå?

– Det synes jeg er helt uproblematisk, sier han og blir denne gang avbrutt av henne:

– Det jeg synes er fint med å jobbe med politikk, at stort sett alle aktørene er proffe, sånn at du kan skrive en knusende sak og gå og drikke øl med dem etterpå - også skjønner alle rollene. Men så er det kanskje noen som ikke gjør det.

Skarvøy fortsetter:

– Ja, det finnes noen stortingsrepresentanter eller aktører som er litt hårsåre. Eller…. De er skjønner ikke at dette er en jobb som vi har - der vi er seriøse og skriver ting som de faktisk er. Noen kan tro at vi er ute etter å ta dem, for eksempel.

– Hva sier de?

– De kan si alt mulig rart, som å be oss gå og henge oss eller be oss dra til helvete. Vi får virkelig høre alt mulig rart fra «voksne folk», forteller 27-åringen og fortsetter:

– De må ikke glemme at vi er der for en grunn og forsøker å være korreksen. Vi går ikke rundt på Stortinget og peker med fingrene fordi vi synes det er så veldig moro. Så noen sliter med rolleforståelsen og kan ha lagt oss for hat, men det får vi tåle, sier hun.

Begge er fornøyde med at det er mye følelser i politikk og i samspillet mellom aktørene og journalistene. De har begge opplevd gråtende kommunikasjonsrådgivere på tråden eller kjempestressa og sinna politikere som er totalt uenig i valg de har tatt.

Om Abid-overskriften og sinnet fra politikerne

Og begge opplever motstand på mange av sakene de skriver - som for eksempel da Melgård hissa på seg statsråder i en sak hun skrev om Venstre.

Da lagde hun overskriften «Abid Raja åpner for å ta over Venstre» der grunnlaget for tittelen utartet seg slik i intervjuet, der konteksten er at folket i en meningsmåling sier at han er mer populær enn henne.

Melgård sier at det er nytt for journalister når de har levert en sak, at de må ut i sosiale medier og forsvare den og valgene man har gjort.

– Og kanskje er det noen politikere som har store nettverk på sosiale medier og som ønsker å kvele saken, så gjør de det. Så plutselig må vi være der også, noe som kan være vanskelig for vi skal levere saken og ikke mene noe om politikken, men være nøytrale, sier hun og fortsetter:

– Mange mener mye om den saken og er helt uenig, men jeg kan ikke gå inn i alt. Jeg kunne si det som var nødvendig å si, nemlig at vi har dekning for tittelen, og jeg legger merke til at de involverte partene ikke har klaget på den.

– Har du mest lyst til å si fra?

– Haha, noen ganger skulle man kanskje ønske at man ikke var journalist, men at man kunne «rante i vei». Jeg er veldig påpasselig med det på sosiale medier, at jeg ikke skal mene noe politisk, og i denne saken følte jeg at jeg måtte bite meg i tunga og være forsiktig. Men det er jo mange andre som har svart, så jeg har kost meg fra solsenga i Hellas med mye Facebook og internett. Familien min var litt sånn «har du egentlig ferie?», ler hun.

Skarvøy støtter kollegaen sin fullt ut og mener at de hadde dekning for en slik tittel. Han mener også at det er med på å skjerpe dem som journalister når det blir debatt om valgene de har tatt:

– Det er veldig bra at de sosiale mediene er der og at vi må svare for journalistikken vår. Det presser også oss til å bli enda mer presise og nøyere med hva vi skriver. I den konkrete saken, så er det veldig enkelt å svare på det, for jeg mener at vi hadde dekning for det vi skrev. Også er det ingen i Venstre som har reagert på dette, men omtrent de eneste som reagerer er folk og spinndoktorer i Høyre, som før et valg ligger an til å tape på meningsmålingene nå og som kanskje er litt stressa.

Blå ballonger, makt og kakespising på en byggeplass

– Er politikerne vanskelig å få med på ting?

– Jeg føler ikke at jeg er i en posisjon til å si det, ler Skarvøy, som har en lang merittliste i å få dem til å stille opp på alt mulig rart.

Ett eksempel var da den borgerlige regjeringen skulle feire ett år, så tenkte Skarvøy at da måtte de ha med Erna og Siv til en barnehage med kake og ballonger, for det er der ettåringene er.

– Men Finansdepartementet nektet og ville heller at det skulle skje på en byggeplass. Da fikk VG det superkomiske bildet av Erna og Siv med hjelmene, kaken og feiringen på byggeplassen, hvor det fotografiske geniet Helge Mikalsen var med - og det så ganske dumt ut. Det klarte de å gjøre på egen hånd.

Nå er det like før valgkampen er for alvor igang og det kommer begge til å merke kraftig. Melgård er foreløpig fremdeles i ferie, men Skarvøy er tilbake for fullt.

Ved tidligere valgkamper har VG-journalistene jobbet med prosjekter der de skal ta for seg enkelttemaer i valgkampen, men det gjør de altså ikke i år.

– I år er vi frie springere på sjakkbrettet og ha øynene og ørene oppe og se hva som faktisk skjer. Det gleder jeg meg helt ekstremt mye til. Sjelden har valget vært så viktig for hvilken regjering vi får. For å si det sånn, kalenderen er rydda fremover, sier hun.

«Radikale Marie og konservative Lars Joakim»

Mange journalister har bakgrunn fra politiske ungdomspartier og disse to er ingen unntak. Melgård var en kort periode i Rød Ungdom i Eidsvoll som hun var med på å stifte, men som hun meldte seg ut fra relativt raskt.

Skarvøy var derimot langt mer aktiv i  FpUs lokallag i Follo, der han var medlem fra 2003 til 2007.

– Får du høre det igjen av politikerne i dag?

– Hører man om det? Ja, det gjør jeg. Jobben vår er å følge med og være kritiske til alle partiene og jeg tror det er vanskelig å hevde at jeg ikke gjør det. Men det er noen i FrP som mener jeg driver med et 15 år langt hevntokt, men det er jo ikke det, selvfølgelig. De har også fått sin bunch med gladsaker, for å si det sånn. Men ja, det kommer opp og er tema av og til, smiler han og fortsetter:

– Den mest ordentlige måten å motbevise det på, er å levere sannferdig og god journalistikk. Nå har jeg vært journalist i snart 10 år og jeg tror man kan se på min dekning og ikke se noen «bias» hverken den ene eller andre retningen i det jeg skriver.

– Blir dere påvirket at deres politiske ståsted?

– Alle har et politisk ståsted og jeg er veldig mot at man skal gå rundt og late som vi er objektive i en hver sammenheng . Vi er jo ikke det. Vi er mennesker med meninger og ståsteder og det preger selvfølgelig journalistikken, men at det er avgjørende? Det tror jeg ikke noe på. At det kan bety at vi stiller et spørsmål mer til en politiker fordi vi tenker på en annen måte for eksempel? Absolutt.

– Er det noen fordeler av å ha en slik bakgrunn?

– Andreas Halse skrev i en kommentar at jeg hadde skrevet en del saker om FrP og hadde en del kritiske vinkler «fra den andre siden» og ikke fra sentrum og venstresiden, som partiet alltid har blitt angrepet på og som de har tjent på i alle år. Han mente at de fikk andre spørsmål fra meg - som «Hvorfor kutter dere ikke mer i skattene» for eksempel. At vi har ulike innfallsvinkler - tror jeg gjør journalistikken bedre.

–Jeg føler kanskje at den norske journalistikken har vært litt ensporet på FrP, så det håper jeg å bidra, for der har jo bakgrunnen min noe å si, for jeg kjenner partiet godt og vet kanskje litt bedre hvor skoen trykker hos dem, sier han.

Klassisk hersketeknikk

Melgård har en særdeles liten politisk bakgrunn og merker det på ingen måte i jobben sin, men som bygdejente bosatt i Oslo merker hun noe annet:

– Jeg er fra Eidsvoll, som jo ikke så langt unna Oslo, men er en helt annen virkelighet enn her og da synes jeg det er så jævla provoserende å merkelappen at man bare ser politikken fra Oslo, for det gjør jeg absolutt ikke.

– Er ikke det en klassisk hersketeknikk da?

– Jo, men det har festet seg i hele samfunnet at journalistene bare sitter i denne lille boblen sin. De aller fleste journalistene er fra hele Norge. I VG er det dialekter fra over alt. At man ikke har forståelse for bygdene? Jeg tror de fleste journalistene er derfra.

– Hva synes dere om anklager om fake news?

– Å, herregud. Kan folk slutte med det? Da skjønner de ikke hva det er for noe. Det at vi er uenige om en vinkel om Venstre - er ikke fake news. Fake News er det som skjer med Venstre hvor de har en tullete avis som legger ut reelt falske saker om Trine Skei Grande og som får tusenvis av likes. Det er fake news, sier Melgård sinna og fortsetter:

– Hvis du begynner å kalle en vinkel du er uenig i for fake news, så vanner du ut begrepet og da blir det veldig ufarliggjort og da får vi store problemer. Rådgivere og politikerne må gå i seg selv snart og slutte å bruke den merkelappen, raser hun.

– Folk må roe seg ned

– Hva synes dere om Faktisk da?

– Jeg synes den slakten de opplever er ufortjent. Det er bra med kritikk og du må huske på at de har ikke holdt mer enn noen uker, så det er litt tidlig å felle den store dommen over hvordan Faktisk fungerer. Alle kan bli bedre, men jeg tror det er rom for at vi her, som i USA og andre veletablerte demokratier, kan ha faktasjekker, sier Lars Joakim Skarvøy.

– Men er ikke det jobben deres da?

– Nei, vi lager ikke rene faktasjekker. Vår jobb er å lage journalistikk om norsk politikk. Jobben vår består av kanskje hundre ting også kan vi kanskje av og til skrive en faktasjekk. Vi er jo alltid kritiske og ettergår det politikerne sier og sørger for at det vi setter på trykk er sant, men jeg oppfatter at Faktisk har et annet mandat. Når jeg ser folk avskrive hele prosjektet, så tror jeg det vil straffe seg, sier Skarvøy.

– Dommen kan kanskje heller gis etter valgkampen. Det er SKUP-vinnere og smarte folk som står bak, så man skal ikke bare avskrive dem, sier Melgård.

– Ja, enig. Folk må bare roe seg litt ned og senke skuldrene. Dette er et utrolig velfungerende demokrati og det er ingen grunn til å bli helt hysteriske fordi en faktasjekk kanskje har en feil eller at man føler at de er litt urettferdige eller noe. Calm down, det er ikke apokalyptiske tilstander liksom, sier kollegaen hennes.

Prøvetiden din er gått ut?

– Nå er det like før valgkampen. Er dere klare?

– Like før? Den har jo holdt på lenge allerede. Jeg har hatt fem uker ferie, men er litt sliten nå, men skal heldigvis gå Romsdalseggen (fjelltopp) og i likhet med Jonas Gahr Støre, så tenker jeg at jeg vil se lyset på toppen der og da regner jeg med at jeg er klar, sier han.

Melgård er nå inne i en fire uker lang ferie der hun skal til Hellas, Danmark, Georgia og en uke i Stavanger.

– Så hjernen skal bli fri for noe og være innstilt på å dekke valget, sier hun og blir avbrutt av Skarvøy:

– Prøvetiden din er gått ut nå, sant?

– Ja, tror det.

– Ja, jeg håper det, for det å ta ferie langt ute i august går jo ikke an, det er ikke greit.

– Ja, men du vet hvordan ferie det blir? Det blir deg på tråden døgnet rundt med diskusjoner om vinklinger og saker, ler hun.

Uansett blir det neppe hvilepuls på noen av dem med valgkamp, valg, regjeringsforhandlinger, regjeringsdannelse, budsjettfremleggelse, budsjettforhandlinger i vente.