Lars Egil Mogård 1951-2021

Dette minneordet ble først publisert på Fjellheims Facebook-profil, og er gjengitt med tillatelse.

Alle i pressen her nord kjente Lars Egil. Han var en institusjon. Vi delte kontor noen år hos NRK. Der ble jeg oppmerksom på Lars Egils viktige rolle i nordnorsk samfunnsliv. Han var en demokratisk sikkerhetsventil. Som den siste i sitt slag dekket han kommunestyrer, regionalpolitikk og fylkesting med innlevelse, årvåken nysgjerrighet og grundighet.

Han hadde egenskapen til å være først med det siste, trylle frem en eksklusiv nyhet i løpet av minutter. Ingen hadde større tilfang på kilder som han gjennom år bygde tillit og fortrolighet med, uten at det noensinne gikk på bekostning av pressemannens uavhengighet og integritet. Han var en mann å stole på. Derfor nøt han så dyp respekt i alle partier.

Lars Egil var ikke bare et genuint samfunnsmenneske og inkarnasjonen av det journalistiske oppdraget. Han var i tillegg et oppkomme av røverhistorier, væpnet med hele den nordnorske fortellerkatalogen og sin umiskjennelige helgelandsdialekt. Det var alltid en glede å svinge innom kaffebordet han stadig inviterte til hver lørdag. Lars Egils gode humør smittet og gjorde livet rikere. Han var så snill, så raus, så omtenksom, telefonen er full av oppmuntrende, støttende meldinger fra ham.

Før han gikk av med pensjon hos NRK på vårparten hadde vi en avtale om at han skulle glede Nordlys-leserne med sine politiske analyser de neste årene. Jeg vet at Lars Egil gledet seg stort til det. Han likte tanken på å kunne holde den frie pennen varm selv om han ville prioritere å nyte late dager.

Så ringte han meg i slutten av juli. Han syntes det var så herlig å være pensjonist, han hadde hatt det så fint i sommer og nei, han hadde likevel ikke tenkt å skrive noe. Det fikk heller være, han hadde sluttet som journalist, alt har sin tid.

En måned senere, en ny telefon. Han hadde ombestemt seg! Før og under valgkampen kom de første tekstene tikkende inn, presise, kunnskapsrike, breddfulle av erfaring og sammenheng. Da jeg en helg midt i oktober ringte ham for å etterlyse en tekst vi hadde snakket om, fortalte han at han dessverre måtte melde pass. Han følte seg ikke bra og var på vei til teststasjonen for korona. Så ble han innlagt ved Universitetssykshuset i Tromsø. Det skulle bli der hjertet sluttet å slå en måned senere.

Nå er det gode mennesket fra Træna borte. For en tomhet, hvilken mørk dag dette er. Så trist, så fryktelig, så nådeløst, en brutal påminnelse om hvor skjørt livet er og koronaens dødelige kraft. Viruset har tatt en av de beste, en skattet venn og kollega, og en høyt elsket familiemann. Fred over hans minne, mine tanker går til hans kone Guri og den øvrige familie.