NRK-korrespondent Kristin Solberg (nummer to fra høyre) har et tett og raust samarbeid med sine skandinaviske kollegaer. Fra venstre: Daisy Mohr, Stina Blomgren, Puk Damsgård, Solberg og Pernilla Edholm.

Marcel van der Steen

Historisk:

Alle rikskringkasterne i Skandinavia har kvinnelige korrespondenter i Midtøsten: - På høy tid

Både NRK, SVT og DR har alle kvinnelige journalister i det som tradisjonelt har vært et svært mannsdominert område.

Jan Magnus Weiberg-Aurdal

Publisert 11.06.2019 - 11:02

Denne artikkelen er over to år gammel.

Et stykke skandinavisk TV-historie er nå skrevet blant TV-korrespondentene i Midtøsten.

For foruten NRK-duoen Kristin Solberg og Sidsel Wold er samtlige korrespondenter i de tre skandinaviske rikskringkasterne nå kvinner.

Stina Blomgren og fotograf Pernilla Edholm dekker regionen for svenske SVT, mens Puk Damsgård jobber for danske DR. Svenske SR har også Cecilia Udden som sin korrespondent, mens TV 4 bruker Terese Christiansson.

I tillegg samarbeider de alle jevnlig med den nederlandske produsenten Daisy Mohr.

«Dette er den nye normalen»

Solberg - som har base i Beirut - postet bildet i toppen av denne artikkelen på sin Facebook-side i forrige uke og skrev «Dette er den nye normalen».

Sidsel Wold er NRK-korrespondent med base i Tyrkia.

For Solberg mener dette ikke har skjedd et sekund for tidlig.

– Dette er absolutt på høy tid. Det er egentlig ganske oppsiktsvekkende at det ikke har skjedd før, sier hun til Medier24.

– Samtidig skulle jeg ønske jeg at vi i 2019 var i en situasjon der dette ikke var oppsiktsvekkende eller nytt. Selv om Skandinavia internasjonalt er langt fremme når det gjelder likestilling, er det mye som gjenstår, påpeker Solberg.

At kvinnene fronter de skandinaviske mediene i nettopp Midtøsten har også en symbolverdi.

– Det er klart det har en ekstra symbolverdi, fordi Midtøsten tradisjonelt har vært så mannsdominert. Og fordi det å dekke krig tradisjonelt har vært så mannsdominert, sier Solberg.

– Midtøsten er forbundet med krig, fare, og storpolitikk – arenaer der kvinner er i stor grad er blitt utestengt gjennom hele historien, fortsetter hun.

– Det har noen fordeler å være kvinne i Midtøsten

Men tilværelsen som kvinnelig journalist i Midtøsten er selvsagt ikke uten tidvise problemer.

– Jeg får ofte spørsmålet om hvordan det er å være kvinne og gjøre den jobben jeg gjør. Tidligere har svaret på det spørsmålet alltid vært at jeg foretrekker å være en kvinne som gjør dette. Selv om jeg har noen ekstra utfordringer – jeg har en lang liste av #metoo-hendelser på jobb, for eksempel – så har det også noen fordeler å være kvinne i et såpass kjønnssegregert samfunn som Midtøsten tross alt er, forteller Solberg.

Og utdyper:

– Jeg kommer lettere tettere på andre kvinner. Jeg har alltid vært opptatt av å fortelle kvinnenes og barnas historier i krig.

– Samtidig er dette et spørsmål jeg har mislikt, fordi mannlige kolleger ikke risikerer å bli satt i bås som «mannlig journalist i krigssone» mens hos kvinnelige kolleger risikerer det å bli kjønnet som blir fokuset, ikke hvor dyktige eller kunnskapsrike de er, sier hun.

– Ennå en vei å gå

Solberg selv er for øvrig ikke ukjent med å skrive pressehistorie som kvinne. Da hun ble ansatt som Midtøsten-korrespondent for Aftenposten i 2013 var hun den gang avisens første kvinnelige korrespondent i området.

Kristin Solberg mener fortsatt mye må gjøres for å legge til rette for flere kvinnelige journalister ute i feltet.

Solberg er glad for at kvinneandelen nå er langt høyere i Midtøsten og krigssonene.

– Vi ser det på bakken at det er mange kvinnelige journalister som dekker krig nå. Da jeg bodde i Afghanistan mellom 2011 og 2013, var det omtrent like mange kvinnelige journalister som mannlige som bodde i Kabul. Og kvinner har virkelig satt sitt preg på dekningen av Syria-krigen. Så det er i endring, og har vært det i en del år nå. Selv om det ennå er en vei å gå, spesielt internasjonalt, forteller hun.

Solberg er likevel bekymret for en gjenværende trend blant kvinnelige journalister i utlandet.

– Det er flere kvinnelige journalister som, når de kommer i midten av 30-årene og vil ha familie, faller fra, fordi de i større grad enn menn ennå må velge enten det ene eller det andre. Samtidig blir deres mannlige kolleger i større grad værende i felt, og hevder seg der, forteller hun.

– Der har vi ennå en kamp å ta, både strukturelt for å legge til rette for det, og også når det gjelder oppgjør med gammeldagse holdninger som ennå florerer, sier Solberg.