Dagbladet kunne ha vært først ute, men takket nei til terningkast. Dermed ble det VG som introduserte terningkastene i norske aviser.
I år feirer terningen 64-årsjubileum uten at verken terningen eller kritikken av den lar seg pensjonere.
Det kan du lese mer om i denne artikkelen, som er en klar firer på terningen.
Bård Borch Michalsen:
Kommentatoren begynte å arbeide som journalist midt på 1970-tallet, Han har arbeidet i dags-, fag- og ukepresse, nærradio, lokal-TV og nyhetsbyrå, er utdannet cand.polit/medieviter og er i dag førstelektor i organisasjon og ledelse ved Handelshøgskolen UiT, Campus Harstad
KRISTIN CLEMETkritiserte i romjula avisenes karakterbøker for politikere i en kronikk i Aftenposten.
Clemet mener de politiske journalistene ikke har forutsetninger for å bedømme statsrådenes prestasjoner, og at karaktersetterne legger ensidig vekt på statsrådenes offentlige synlighet.
Clemets angrep på terningkastene tilhører en tradisjon som går tilbake til den gang da terningkastene ble tatt i bruk i Norge.
Filmskaper og journalist Arne Skouen hadde plukket opp ideen i USA. Han presenterte den først for Dagbladet, som betakket seg.
DET GIKK BEDRE i VG. Avisen var på kanten av stupet. Noe måtte gjøres, og løsningen ble overgang fra morgenavis til middagsavis.
Men flere endringer måtte til.
En av disse ble terningkastet, som dukket opp som en del av filmanmeldelsene første gang 31. mars 1952, skriver Kari Bu i en masteroppgave i medievitenskap. VG selv skrev samme dag:
«Det kan være av interesse å få karakterisert en filmpremiere i en kort, men konsis form, og ovenfor finner De VGs blikkfangere, som kommer til å bli et fast innslag i vår filmkritikk fremover. Terningen opererer med seks grader som i vår barndoms karakterbøker.»
DEN FØRSTE FILMEN som fikk terningkast i Norge, var den svenske «Fraskilt», og det ble en firer, altså den karakteren terningkastere (og muligens også leserne) oppfatter som den kjedeligste, kanskje også feigeste og safeste.
Terningen var kastet, og det ballet på seg.
Med årene tok stadig flere aviser i bruk terningen for å vise kvaliteten på filmer – og senere på fotballspillere, bøker, restauranter, kjøkkenutstyr, politikere og TV-programmer.
Da tidligere utenriksminister Johan Jørgen Holsts skulle begraves, ga Dagbladet TV-sendingen av begravelsen terningkast 6, skriver Yngve Eknes i en hovedoppgave.
Vi må altså tro at det dreide seg om en svært vellykket begravelse av meget høy kvalitet.
MOTSTANDEN MOT terningene var sterke fra dag 1. Kritikerne hevdet at avisene slik reduserte leserne fra samfunnsinteresserte borgere til rene forbrukere, at det var umulig å summere kvaliteten på politikere og kjøkkenkniver ved ett tall, og at journalistikken ble forflatet til pur underholdning.
Egil Drillo Olsen var landslagsspiller da VG i 1962 begynte med terningkast og spillerbørs for å vurdere fotballspillere, og han var ikke nådig.
Og mannen bak det hele, Arne Skouen, skrev i sin selvbiografi at terningen var hans «skjebnesvangre bidrag til forsøplingen av norsk presse».
KRISTIN CLEMETS KRITIKK settes nok pris på av dem som skriver medieforfallets historie, men det må betraktes som et relativt forutsigbart utspill.
