- LARS AKERHAUG, journalist og forfatter
Nylig valgte VG å sette søkelys på helbredelsespredikant Svein Magne Pedersens virksomhet.
Utover å slutte meg til de som mener at det er en grundig og gjennomarbeidet sak, skal jeg ikke mene noe om selve sakskomplekset.
Det er imidlertid spesielt å se hvordan norske kristenledere ofte velger å løpe som skremte høns, når de møter kritikk.
En ting er at Svein Magne Pedersen naturligvis har behov for å forsvare seg mot anklager. Det er ikke merkelig eller vanskelig å forstå at det kan være ubehagelig å få et så tungt søkelys i mediene, selv om en predikant med millionlønn blant annet fra teletorgtjenester selvsagt må tåle det.
Det er også vel verdt å diskutere metoder som skjult opptak og andre presseetiske spørsmål i slike saker.
Når det er sagt er det nokså symptomatisk å lese hvordan norske kristenledere instinktivt reagerer negativt på medieoppslag.
– Når kristne henges ut i media, må vi stå sammen med våre søsken, var for eksemopel budskapet på Finn Jarle Sæles avis Norge i Dags sommerstenve på Bildøy forrige helg.
Bjarte Ystebø, assisterende redaktør i avisen, skriver i ukens avis om saken. Han mener at mediene bevisst går etter kristne ledere.
– Slik er det ofte for kristne ledere i norsk presse. Det er bare de mest naive kristne lederne som tror de kan unngå det, skriver han og følger opp med å karakterisere Svein-Magne (de to er på fornavn) som en «ekte idealist som brenner for at mennesker skal bli frelst og helbredet».
Jeg har respekt for Ystebø og vet at det er krevende å være i en outsiderrolle i det norske medielandskapet. Jeg tror likevel det er uklokt å se på alle medieoppslag og all kritikk som et uttrykk for en heksejakt.
Det skal sies at det er langt fra bare Ystebø som opptrer slik. Selv har jeg som journalist for avisen Dagen, der jeg har jobbet i ulike deltidsstillinger, opplevd uvanlig sterke reaksjoner på det jeg selv anser som normale nyhetsoppslag.
For eksempel opplevde jeg at en profilert og mektig person i den norske kirken truet med at jeg ville få dårligere kildetilgang med ham og kirken, etter en overskrift i en sak som han ikke likte.
En kjent frikirkelig leder har også gitt uttrykk for at han ikke ønsker å besvare på spørsmål fra meg, etter en sak jeg skrev. Han reagerte ikke på min fremstilling av hans standpunkt, men på det han opplevde som en tabloid fremstilling av sakskomplekset.
Jeg er ikke den eneste som opplever dette.
Følger man kristen-mediene kan man stadig lese om sterke reaksjoner på kritisk søkelys, enten det kommer fra kristne eller sekulære medier.
Som journalist har jeg også gjennom mange år skrevet saker med kritiske blikk på konservative muslimske miljøer i Norge. Det slår meg at mye er likt i hvordan disse to miljøene reagerer på kritiske oppslag.
Det finnes selvsagt hederlige unntak, men hovedregelen er at mange kilder vegrer seg for å uttale seg og ofte er svært kritiske til at sakene man skriver om overhodet blir omtalt.
Jeg mener dette tross alt er mer forståelig når vi snakker om muslimske miljøer.
Dette er en ny minoritet i Norge, mens kristne miljøer faktisk representerer den kulturarven det store flertallet nordmenn identifiserer seg med, om de nå er troende eller ikke.
Det store spørsmålet er hvorfor norske kristenledere så ofte velger å opptre som skremte høns når medienes søkelys retts mot dem.
De hadde hatt langt mer å tjene på å møte kameraene med ærlige og oppriktige svar.
Om norske kristne begynner å se på seg selv som forfulgte av det sekulære storsamfunnet, kan det fort bli et profetisk ord.
