En alarm om mediemangfoldet

• SKJALG FJELLHEIM, politisk redaktør i Nordlys

Aldri før har informasjonsbehovet her til lands vært større, over lengre tid, enn etter at koronakrisen slo inn over landet som en tsunami. Norske mediehus, store som små, opplever at publikum strømmer til nettaviser, TV- og radiosendinger og papirutgaver. Slik har det vært i to uker - sammenhengende.

Paradoksalt nok skjer det samtidig med at krisen i de kommersielle mediehusene aldri har vært større. Over natten har bunnen falt ut i annonsemarkedet. Når norsk næringsliv kollapser og vi trues av en konkursbølge, renner også annonseinntektene – som er så avgjørende for å finansiere journalistikken – ut. For det er ikke slik, som enkelte later til å tro, at abonnementsinntektene er nok til å holde den unike, norske mediefloraen ved like.

Inntektene fra abonnement og løssalg, står bare for drøyt halvparten av inntektene for de redaktørstyrte mediene. Fra før har norske mediehus tapt flere milliarder annonsekroner til de amerikanske gigantene Facebook og Google, aktører som på ingen måte gir tilbake til samfunnet i form av verken skatt eller journalistikk.

Derfor har Mediebedriftenes Landsforening (MBL) og Landslaget for Lokalaviser (LLA) denne uken henvendt seg til Departementene, Helsedirektoratet, Kommunenes Sentralforbund og alle landets ordførere: Vær så snill og bruk annonsekronene på de norske avisene, ikke på Facebook og sosiale medier. Norske mediehus har nemlig gode systemer for å få annonsebudskap raskt ut i hele landet, nasjonalt, regionalt og lokalt. Offentlig virksomhet kan faktisk bidra til at storsamfunnet og lokalsamfunn har oppgående aviser og mediekanaler etter korona-krisen.

Den eneste medieaktøren som ikke rammes av annonsekrisen, som koronaviruset, Facebook og Google har skapt, er NRK. Over skatteseddelen soper NRK inn rundt seks milliarder kroner årlig, helt upåvirket av hva som skjer ellers i verden. Og det er absolutt ingen mulighet for å si opp NRK-abonnementet, når husholdningene i Norge opplever trange tider.

Det mest tankevekkende med det hele, er at NRK – med folkets skattekroner – helt uten restriksjoner har fått anledning til å bygge opp landets nest største nettavis, utelukkende med gratis innhold, som en direkte konkurrent til alle de store og små kommersielle mediehusene som er avhengig av digitale abonnementsinntekter. Men det stopper ikke der. NRK spesialdesigner nå sitt innhold for publisering på Facebook, den nevnte aktøren som fra før har gjort det dypeste innhugget i norsk annonseøkonomi.

Vi ser deprimerende eksempler på dette hver eneste dag. På sine mange titalls ulike Facebook-kanaler, distribuerer NRK innhold direkte til folket. Du trenger altså ikke å bruke NRKs plattformer for å benytte deg av innholdet du er pålagt å betale for. Facebook er NRKs plattform. Mandag ettermiddag kunne du for eksempel se en pressekonferanse fra rådhuset i Tromsø, direkte på en av NRKs utallige Facebook-sider.

Her har vi altså å gjøre med et offentlig finansiert mediehus som både undergraver de andre mediene sin mulighet til å ta betalt for plussinnhold, og som samtidig kringkaster innholdet sitt, uten skrupler, hos den aktøren (Facebook) som har tappet norske mediehus for flest annonsekroner. Det er nokså utrolig at dette kan fortsette og fortsette med eieren, Stortinget, sin velsignelse.

Realiteten er at aksjonærene i det amerikanske selskapet blir subsidiert av norske skattebetalere, via NRK. NRK bruker sine penger på globale virksomheter som ikke betaler skatt i Norge, som ikke bygger Norge, men som faktisk river ned og truer norske arbeidsplasser i en kritisk tid. Er det slik fellesskapets midler er tiltenkt brukt?

Hvorfor kan ikke NRK i stedet bruke noen av sine 5,7 milliarder på å kjøpe annonseplass for å distribuere sitt innhold hos Aftenposten, Firda, Altaposten og andre medier som er en del av det norske næringslivet?

NRK er viktig for fellesskap og det norske leirbålet. Det er ikke det saken gjelder. Det dette handler om, er et NRK som opererer uten begrensninger, som kan komme til å kaste en stadig mer dominerende skygge over hele medielandskapet. Hva betyr dette for det norske demokratiet i koronaens tid?

Dette er ubehagelige spørsmål, som det norske samfunnet burde bruke tid på å reflektere over.