Korona: Mediene må ta ansvar for å begrense seg selv

• TELLEF RAABE, medieviter og stipendiat ved University of Cambridge

Mange, inkludert meg selv, har harselert med medienes dekning av koronaviruset de siste ukene. For eksempel publiserte Journalisten en oversikt over medienes bruk av pushvarsler tirsdag 3. mars. Den gjennomgående tonen i artikkelen var at pushvarslene var klikkagn blåst ut av proposjoner. Særlig Dagbladet fikk gjennomgå i sosiale medier.

Nå er det få som ler.

Situasjonen har forverret seg raskt, og vil etter all sannsynlighet bli mer dramatisk i ukene som kommer. Derfor trenger vi ikke mer informasjon, men bedre informasjon. Mediene må ta ansvar for å begrense seg selv.

Nyhetsutmattelse

Til tross for at jeg ikke lenger synes at Kjetil Alstadheims twittermeldinger om «fear bait» er morsomme, der han scroller gjennom endeløse nyhetsmeldinger om koronaviruset, står poenget seg godt. Befolkningen oversvømmes av pushmeldinger, livesendinger og artikler. Et søk i Atekst gir mer enn 20 000 treff på «c/korona» i år – omtrent dobbelt så mange treff som på «Erna Solberg».

Et veletablert fenomen i medievitenskapen er «news fatigue»: publikum blir utslitt av informasjonsoverfloden, som igjen leder til nyhetsunnvikelse og apati.

Teorien er godt understøttet av empiri. For eksempel fant Pew Resarch Center i fjor at omtrent to av tre amerikanere oppgir å bli «utslitt av mengden nyheter». Førtién prosent av amerikanere unngår ofte eller av og til nyheter.

Graden av nyhetsunnvikere er til sammenligning «bare» tjueén prosent i Norge, men situasjonen blir trolig ikke bedre som følge av koronaviruset. Befolkningen har et reelt informasjonsbehov, men inntil nylig har det viktigste rådet vært at man må vaske hendene.

Inflasjon i virkemidler

Siden da har det skjedd mye. Folkehelseinstituttet anbefalte i går at alle arrangementer med mer enn 500 deltakere skal avlyses, mens Legeforeningens anbefaling er å sette grensen ved 50 deltakere. Mange venter spent på om UD endrer sine reiseråd. Alt dette får alvorlige konsekvenser for næringslivet og hundretusenvis av individer.

Dette er generelle og essensielle råd, men det finnes selvsagt også eksempler på saker som har tilstrekkelig samfunnsmessig betydning til at de bør dekkes, som avlysingen av den millitære øvelsen «Cold Response» eller begrensningene innført under Jahn Teigens bisettelse. VGs nøkterne oversikt over smittetilfeller i Norge er også god.

Man kunne sikkert nevnt flere slike viktige saker, men landets redaksjoner må nå tenke nøye gjennom nyhetskriteriene før de publiserer. Den siste uken har det vært flust av livemeldinger om nye enkelttilfeller av smittede, arbeidsplasser som tar roterende hjemmekontor, eller familier i karantene. BAdesken har trukket frem noen av de mest absurde.

Man kan ikke bruke opp krigstypene, de svarte rammene, de blinkede «SISTE»-varslene og de mest dramatiske ordlagene på sånt. For krisen er trolig et faktum, og situasjonen er på vei ut av kontroll. Mediene må nå arbeide godt for å ikke skape panikk, men hjelpe publikum til å ta informerte valg.

Da kan det ikke gå inflasjon i språklige og visuelle virkemidler. Da kan ikke publikums oppmerksomhet brukes opp.

Opplysningsoppdrag

Journalister må følge myndighetenes rådgivning nøye, oppsøke førstehåndskunnskap, lytte til eksperter, og stille kritiske spørsmål som videreformidles så nøkternt som mulig. Vis at dere klarer å prioritere det som er viktigst!

Dere må formidle alvoret, uten å spille på frykt gjennom bruk av spekulative illustrasjonsbilder og titler. Forsidene skal reflektere situasjonen, men ikke overflommes av så mye informasjon at leserne snur seg bort.For om nyhetsunnvikerne blir flere, skaper det sikkerhetsutfordinger som potensielt kan være dødlige.

I krisetider er mediene livsnødvendige, og må da vise at de er tilliten verdig.