På den historiske dato 7. juni vedtok Stortinget å gravlegge Medieeierskapsloven. Hva får det å si?

Det går et historisk sus over 7. juni i Norge. I 1905 ble unionen med Sverige oppløst 7. juni, i 1940 forlot kong Haakon og regjeringen Tromsø samme dato, og på dagen fem år senere kom kongen hjem til Norge fra eksilet i England.

Og 7. juni 2016 vedtok Stortinget å gravlegge medieeierskapsloven.

Bård Borch Michalsen: 

Kommentatoren begynte å arbeide som journalist midt på 1970-tallet, Han har arbeidet i dags-, fag- og ukepresse, nærradio, lokal-TV og nyhetsbyrå, er utdannet cand.polit/medieviter og er i dag førstelektor i organisasjon og ledelse ved Handelshøgskolen UiT, Det arktiske universitet, Campus Harstad.

• Les flere utgaver av Søndagsposten på Medier24

BEGIVENHETEN VIL NEPPE få en historisk topplassering i konkurransen med andre begivenheter 7. juni, og Stortingets vedtak har ikke resultert i mange hevede øyenbryn.

I forberedelsene av vedtaket har da også Norsk Journalistlag vært ganske alene med kritiske anførsler til å fjerne loven.

I det lange løp er likevel vedtaket nok et passeringspunkt i dereguleringen av mediene.

Noen vil kalle det realitetsorientering, andre vil mene at Konkurransetilsynet (med konkurranseloven på pulten) er bedre skjeftet til å sikre mediemangfold enn Medietilsynet, som forvaltet loven som nå blir fjernet.

Saksordfører Geir Jørgen Bekkevold (KrF) sa i Stortinget tirsdag at fremveksten av digital formidling har gjort det mer krevende å hindre usunn maktkonsentrasjon gjennom reguleringer, og at det derfor er viktig med en regulering av medieeierskap som er tilpasset den moderne medievirkeligheten.

REGULERINGSMOTSTANDERE pleier hevde at markedet er best egnet til å rydde opp i det meste.

Fremskrittspartiets Ib Thomsen formulerte seg helt annerledes denne uken, nærmest med et sosialdemokratisk vokabular:

Forskningsarbeid i Norge og internasjonalt peker på at behovet for en regulering snarere øker enn minsker som følge av den teknologiske utviklingen. Økt konsentrasjon og konsolidering i bransjen, framvekst av nye flaskehalser og nye måter for å låse mediebrukerne til f.eks. programvare, gjør at eierskap fortsatt har stor betydning.

Arbeiderpartiet var innstilt på å beholde medieeierskapsloven, men så landskapet an og valgte derfor å støtte regjeringens forslag.

Men med et tilleggsforslag, en bestemmelse om at Konkurransetilsynet i saker om mediemarkeder kan gripe inn dersom en foretakssammenlutning fører til markedsandeler over 30 prosent.

Forslaget fra Ap fikk i voteringen støtte også fra SV og Miljøpartiet De Grønne, og ble dermed nedstemt. Senterpartiets Marit Arnstad ga i debatten verbal støtte til Ap’s tilleggsforslag, men ingen fra Sp var til stede under avstemningen.

MEDIEEIERSKAPSLOVEN ER vedtatt sendt over til evige arkiver, riktig nok bare med et foreløpig vedtak; en formell andre gangs behandling i Stortinget vil skje senere.

Loven som nå blir fjernet, ble vedtatt i 1997 av politikere som fryktet en tiltakende markedskonsentrasjon i mediene, med negative konsekvenser for mediemangfoldet som resultat.

Og sympomatisk nok med Ap’s tidligere stortingsrepresentant Tom Thoresen som tilsynsdirektør.

Det vil kunne diskuteres hvor effektiv loven i realiteten ble, men det er udiskutabelt at loven har gitt mat til revisorer og jurister.

Loven anga konkrete terskler for hvor mye et medieselskap kunne eie slik og sånn, her og der, men matematikk er heller ingen eksakt vitenskap, så strid rundt lovens anvendelse har gjerne handlet om regnestykkene.

KONKURRANSELOVEN, som nå skal regulere mediemarkedet, er rundere i sine formuleringer.

I paragraf 16 heter det etter en nylig vedtatt endring:

Konkurransetilsynet skal forby foretakssammenslutninger som i betydelig grad vil hindre effektiv konkurranse, særlig som et resultat av at en dominerende stilling skapes eller styrkes.

Her er det mye som inviterer til skjønn, og de som er gode til å argumentere, har et fortrinn.

Konkurransetilsynet har en mindre detaljert lov i ryggen enn Medietilsynet har hatt, men Konkurransetilsynet er en profilert offentlig etat med solid selvtillit (og lokalisering i Bergen!), og det kan godt hende at det blir vanskeligere å diskutere med noen som vet lite om mediene, enn med det mediefaglige miljøet hos Medietilsynet i Fredrikstad.

Det sistnevnte vil ellers fortsatt få visse oppgaver knyttet til medieeierskap:

Regjeringen vil foreslå en ny lov om åpenhet om eierforholdene i mediene, og den er det fortsatt Medietilsynet som skal forvalte.

HENRIK IBSEN SKREV i «En folkefiende» at en normalt bygget sannhet i regelen lever en 17-18, høyst 20 år.

Medieeierskapsloven fikk leve i 19 år før politikerne erkjente at mediepolitikken inviterer til viktige spørsmål enn markedsandeler på 29 eller 31 prosent.

I et internasjonalt mediemarked finnes det ulver som er større, farligere og glupskere enn Amedia og Schibsted.