- OLE PETTER PEDERSEN, nyhetsredaktør i Kommunal Rapport.
Da nyheten om at Resett skulle lanseres denne uka ble sluppet, kom ble det kjapt debatt på Facebook-veggen til Medier24-redaktør Gard Michalsen.
Jeg skrev, ikke direkte myntet på det nye nettstedet at:
Jeg synes det er flott at det kommer nye meningsplattfomer. Det bidrar til økt ytringsfrihet, noe vi definitivt trenger.
Det er jo interessant hvordan partipressen 2.0 gjør sitt inntog. Ikke med partipolitisk forankring, men ideologisk. Så hva skal slike medier gjøre - gitt at vi tror dem på påstanden om at de er redaksjonelle medier - når de oppdager et faktum som er i strid med det ideologiske synet? Skrive om det, omskrive det eller se en annen vei? Pressen kan kanskje bare ha én ideologi: å vise fram hva som virkelig er fakta for samfunnets eiere, innbyggerne. Da kan vi kanskje heller ikke omtale de som redigerer partisanske nettsteder som Breitbart, Document eller Radikalportal som redaktører. De er vel mer predikanter.
Men trenger vi en ny definisjon av ordet «redaktørstyrte medier», og må vi avgrense hva vi legger i ordet «redaktør»?
Mange av tilskuddene i mediefloraen de siste årene er kampanjenettsteder og -aviser med et tydelig politisk mål.
Det mest ekstreme tilfellet er antakelig Breitbart, som framstår drevet av ekstremister som tidvis tar i bruk journalistiske metoder for å stjele den troverdigheten reelle medier faktisk har.
Ett av svært mange eksempler på dette er jo hvordan nettstedet nå har erklært krig mot Det Hvite Hus (se f.eks. Independent).
Du finner mange andre eksempler, og i noen tilfeller her i Norge snakker vi om nettsteder med mye interessant innhold og debatt – og som også fortjenstfullt får støtte fra Fritt ord. Både Document.no og Radikalportal.no, på hver side av den politiske skalaen, skaper arenaer for ytring og debatt.
Problemet oppstår etter mitt skjønn der denne type nettsteder ikler seg en redaksjonell ham og prøver å framstille seg selv som redaksjonelle medier som driver journalistikk.
Det driver de jo ikke med.
Slike nettsteder er predikanter for sine politiske ståsteder. Sjansen er liten for at du vil finne saker med fakta som ikke passer inn i fortellingen.
Utvalget av saker og vinklinger styres av ideologien. Nettstedene låner våre journalistiske virkemidler når det passer dem.
At det finnes noen retningslinjer for norske redaktører utover Redaktørplakaten, er selvsagt riktig.
Men de er så overordnete at de vanskelig kommer i strid med det å utøve uavhengig, kritisk journalistikk. Sjefredaktøren i Kommunal Rapport må mene at lokaldemokrati er en god ting. Sjefredaktøren i Vårt Land må være kristen. Aftenposten har en liberal-konservativ formålsparagraf.
Men som nyhetsredaktør er én av mine viktigste oppgaver å sørge for at vi har nok tid til å undersøke vanstyrte kommuner, dårlig ledelse og ulovlige innkjøp.
Det er ikke min jobb å fortelle omverden at kommunene er flinke. Det er min jobb å bidra til at vår redaksjon avdekker kritiske forhold både i kommunesektoren og i sektorens «omland», som er den verdensdelen vi konsentrerer oss om.
Helt uavhengig av om ordføreren er fra Sp som i Sør-Aurdal, KrF som i Grimstad, Ap som i Tysfjord, SV som i Oslo eller Høyre som i Halden. For å nevne fem eksempler på kommuner vi har satt under lupen de siste årene.
Kommunal Rapport prøver å gjøre det som er journalistikkens grunnleggende oppgave: Å opplyse våre lesere om fakta.
Vi er også en arena for debatt, men kjernen i oppdraget er å legge fram fakta – helt uavhengig av hvem det måtte ha konsekvenser for.
Så når påtroppende deltidsredaktør Helge Lurås til Medier24 sier at:
(Han viser konkret til holdninger om at det ikke skal være problemer ved innvandring), så leser jeg det som et ideologisk ståsted som han gjerne må innta.
Men det blir vanskelig å oppfatte denne type «redaktører» som annet enn predikanter. Verdensbildet er gitt. Problemet er ferdig definert.
Så kan du innvende at tradisjonelle medier gjør feil, for ofte blander fakta og følelser og indirekte signaliserer et politisk ståsted.
Et problem er at journalister for mange ganger prøver å få virkeligheten til å passe med hypotesen. Det er skadelig for hele bransjen.
Vi har en befolkning som ikke er realitetsorientert i forhold til hvordan verden er. Og det speiler seg i mediene, hvor det er et større innslag av disse holdningene
Men det er noe helt annet enn å ha et ideologisk fundament støpt i betong om hvordan verden bør se ut.
Spørsmålet – som jeg ikke har noe godt svar på – er om disse predikantene har noe i Norsk redaktørforening å gjøre og om vi i det hele tatt bør kalle dem redaktører.
Eller er det et ord som vi i de tradisjonelle mediene skal reservere til de som leder selvstendige redaksjoner hvor journalistikken ikke er basert på et ideologisk tankegods på den ene eller andre siden av den politiske skalaen, men basert på det som faktisk skjer?
Vil det skade den virkelige pressen om predikantene får opptre som om de var en del av den?
